Forventet underskudd i Sykehuset Innlandet i år, er etter oktober kommet opp i 150 millioner kroner. Forklaringene er ikke ulogiske. Gitt sommerbølgen av korona har mange fortsatt hatt feriedager som må avvikles. Operasjonsstuer er pusset opp, og bidrar sammen med mangelen på spesialister til lavere aktivitet, som igjen gjør at sykehuset får mindre inntekter tilbake fra staten enn om alt hadde vært som man planla for i fjor ved disse tider.

Samtidig har alt som skal forbrukes selvsagt også blitt dyrere for sykehusene, og vikarbyråbransjen blomstrer mens sykehusene sliter med rekrutteringen. Av det forventede underskuddet er 40 millioner kroner avsatt til lønnsvekst ut over budsjettert.

Det er til liten trøst at den økonomiske situasjonen i Sykehuset Innlandet per i dag er bedre enn i flere andre foretak i Helse Sør-Øst. Så ille ser det ut hos sykehuseieren, at nødbremsen er satt på. Alt som koster mye penger, er utsatt inntil videre. Det regionale foretaket må gjenfinne den økonomiske balansen før de mange og store planene kan gå videre. For mens realveksten i driftsbevilgningene til de fire helseregionene er redusert med rundt 3,4 milliarder kroner av den høye pris- og lønnsveksten i 2022, ledsages ikke utviklingen av reduksjon i de politiske kravene og målsettingene.

Det betyr reelle omprioriteringer, og det betyr enda mindre penger til medisinsk teknisk utstyr og bygninger. På lokalt nivå betyr det at Gjøvik sykehus trolig fortsatt vil ha landets nest eldste utstyrspark, der utstyr som kjent allerede bøtes med gaffateip og ødelagte deler må 3D-printes fordi de ikke lenger er i alminnelig produksjon.

Slik kan det ikke fortsette i det uendelige. Pasientene i Vestoppland og Innlandet har krav på like gode spesialisthelsetjenester som alle andre steder. Det får de ikke om dagens situasjon vedvarer, og Sykehuset Innlandet fortsatt er låst i en utvikling som verken er økonomisk eller ressursmessig bærekraftig.

Dette er et reelt politisk dilemma; systemet løser ikke problemene. Da må systemet endres.