I Norge må du nå, flere steder, ha en psykose eller ha hatt et ferskt selvmordsforsøk for å få tilstrekkelig hjelp med angst og andre mentale lidelser.

Selv etter en oppvekst med jevnlige drapstrusler og vitne til vold i hjemmet, der man var så konstant livredd at man fortsatt den dag i dag skvetter høyt og går i fluktmodus hvis noen mister noe ned på gulvet, regnes du ikke som syk nok til å få snakke med en psykolog. NAV må dessuten få deg ut i jobb.

Har du AAP (arbeidsavklaringspenger) skal dette skje på normert tid, ellers blir du straffet med et karensår der du har null i inntekt, eller til nød kan trygle deg til sosialhjelp. Da er det om å gjøre å ikke eie noe, for eksempel en bil, for da må du selge den. Du er ikke «syk nok» til å få oppfølging eller utredning av psykolog, men NAV slipper deg jo ikke. Det kan godt tenkes at du blir sendt ut i tiltak som for eksempel en helseutdannelse der du selv skal lære å hjelpe andre i lignende situasjoner.

Det hjelper ikke at du kanskje i tillegg står i en situasjon med krevende omsorgsoppgaver. Selv om fastlegens henvisning til psykolog blir avvist fordi du «ikke er syk nok», må du ikke finne på å ringe noen form for nødtjeneste når det virkelig topper seg!

Ringer du til en form for psykiatrisk nødtelefon, møter du en vilt fremmed person. Hvis du sier at du har panikkangst og personlig krise, og de får vite at du har barn, kommer «bekymringspiggene» ut automatisk. Da må du bruke en lang del av samtalen på å forklare dette velmenende mennesket at du faktisk har ditt barns omsorg som høyeste prioritet, og at det er DU som trenger hjelp på grunn av vedvarende angst, økonomiske bekymringer og altfor stort press totalt i livet.

Du var allerede utslitt og misforstått før du ringte for å trygle om mental støtte og råd i en vanskelig hverdag, og så blir du på toppen av alt mistenkeliggjort fordi du var så ansvarlig at du faktisk ba om hjelp.

Det er altså likevel meningen at du etter hvert skal ut i en jobb, gjerne en jobb i helsesektoren, fordi de skriker etter flere folk, og det faktisk finnes jobber der. Da står du altså i den absurde situasjonen at du i tillegg til egen angst og krevende omsorgsoppgaver (som du selv ikke får hjelp med) skal kunne hjelpe andre å mestre sin hverdag. Der du vil møte sårbare mennesker som kanskje, kanskje ikke har fått innvilget den psykologhjelpen de trenger. Fastlegen som henviste dem til psykiatriske helsetjenester, har kanskje fått flere avslag på henvisningene, og kan da ikke gjøre noe mer enn å gi deg resept på lykkepiller.

Vårt syke rotterace av et samfunn biter seg selv i halen. Hvordan skal det fungere når selv ikke de som skal hjelpe andre får den hjelpen de trenger?