Hva hadde du tenkt om en fengselsbetjent skulle drive sårstell på deg, bytte stomipose eller urinposer eller forflytte deg hvis du var syk eller bevegelseshemmet? Når innsatte i norske fengsler trenger helsehjelp, er det ikke uvanlig at fengselspersonale uten helsefaglig kompetanse gjør disse oppgavene.

Innsatte i norske fengsel har den samme retten til helse- og omsorgstjenester som resten av befolkningen. Kommunen der fengslet ligger har ansvaret for å tilby innsatte denne hjelpen.

Samtidig har fengslet ansvar for å sørge for at sikkerheten blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Dette betyr at innsattes behov for hjelp alltid vurderes i skjæringspunktet mellom kontroll og tjeneste. Fengslets sikkerhetsansvar kan derfor komme i konflikt med helsepersonells plikt til å yte nødvendig helsehjelp.

Utenfor murene er regjeringens klare budskap at kommunene må finne en bedre bruk av ressursene for å møte et stadig større behov for helse- og omsorgstjenester hos innbyggerne. Vi vet at sårbare grupper som eldre og personer med kroniske og sammensatte lidelser, personer med psykisk sykdom eller ruslidelser, fortsatt er særlig utsatt for å ikke få den hjelpen de trenger når de har behov for den.

Mange kommuner jobber iherdig for at pasientene skal få best mulig tjenester der de bor. Et viktig spørsmål er om dette arbeidet også omfatter de som bor i fengsel. Vi mener nei, fordi det svikter mange steder. 

I en studie vi på Senter for omsorgsforskning nylig gjorde på oppdrag for Kriminalomsorgsdirektoratet i samarbeid med Helse- og omsorgsdirektoratet fant vi blant annet:

•       At sikkerhetshensyn ofte vant over behov for helsehjelp. Det betød at avtalte helsekonsultasjoner kunne bli avvist eller utsatt fordi det manglet ansatte på jobb i fengslet som kunne bistå i å fremstille den innsatte for helsehjelp.

•       At helsepersonell ofte ikke er til stede i fengslene på kveld og helger. Typiske helseoppgaver som sårstell, skifte av stomipose, urinposer og forflytning av bevegelseshemmede kan derfor bli overlatt til fengselspersonale uten helsefaglig kompetanse.

•       At innsattes kommunikasjon med helsevesenet foregikk via et lappesystem. Dette skapte utfordringer og frustrasjoner fordi mange innsatte hadde vanskeligheter med å kommunisere skriftlig. Innsatte savnet dessuten å bli sett og hørt av helsepersonell ansikt til ansikt.

Studien viste også:

·       At det er en økning i omfattende psykiske lidelser, somatiske sykdommer, funksjonsnedsettelser og aldersrelaterte lidelser hos innsatte

·       At noen innsatte er for syke til å være i fengsel

·       At noen innsatte ikke fikk de tjenestene de hadde behov for

·       At noen fikk en dårligere helse under fengselsoppholdet.

Kort sagt: Hverken helse- og omsorgstjenestene eller fengslene er tilstrekkelig rustet til å ivareta de innsattes helse- og omsorgsbehov. 

Ansatte i både helse- og omsorgstjenestene og fengslene opplevde en økning av innsatte med omfattende og kompliserte helseutfordringer. Følgene av mangelfull behandling og omsorg i fengsel kan gi negative konsekvenser for den enkelte innsatte. Det kan også føre til en ekstra byrde for de kommunale helse- og omsorgstjenestene og samfunnet ellers.

I Norge og internasjonalt finnes det lite forsking på helse- og omsorgstjenester til de som bor i fengsel. Ikke bare politisk, men også i støtteordningene for forskning og blant forskere har denne tematikken fått liten oppmerksomhet.

Det er behov for å utvikle en bedre kontakt og å se på oppgave- og ansvarsfordeling mellom fengslene og helsevesenet. Et annet tiltak er å vurdere opprettelse av egne fengselsenheter for innsatte med store og kompliserte helsebehov.