Gå til sidens hovedinnhold

Svardal og elbilen

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Per Svardal fører en innbitt kamp mot elbilen som klimatiltak, sist i OA 28. november. Hans hovedpoeng er at mer strøm til bilkjøring vil føre til mer utbygging av kullkraft, siden det ikke bygges tilstrekkelig med ny, fornybar energi til å dekke behovet til elbilene. Nettoeffekten blir da at diesel og bensin til fossilbilene erstattes av annen fossil energi (kull) til elektrisitetsproduksjon.

Det underliggende argumentet er at vi bør bruke vår fornybare kraft slik at den gir størst mulig reduksjon av CO₂-utslipp. Og det er ved å bruke den som erstatning for kull. Derfor bør vi sende den til et sted hvor det produseres kullkraft, for eksempel til Tyskland, Polen eller Italia.

Argumentet er riktig, og i en ideell verden ville vi forhåpentligvis gjort det slik. Men vi lever ikke i «den beste av alle verdener». I vår virkelige verden er de mange hensyn å ta. Verden er delt opp i nasjonalstater, og for å få til noe sammen, er vi i stor grad avhengige av at nasjonalstatene gjør hver sin del av jobben. Befolkningen i hvert enkelt land må motiveres til innsats, så også i Norge. Spørsmålet er hvordan.

I Norge har vi lenge sett sterk motstand mot å være Europas «grønne batteri». Folk tror ikke på at strømmen vi sender til Europa blir brukt på beste måte, nemlig til å få ned klimagassutslippene. Dessuten får vi ikke belønning for innsatsen i form av hjemlige utslippsreduksjoner. Noe som synes i den norske statistikken, slik at politikernes løfter om reduksjoner endelig kan begynne å manifestere seg. Det er mye lettere å samle folk om en nasjonal oppgave som gir synlige resultater, enn om noe som forsvinner i det store sluket.

For Norge er elbilsatsingen et godt klimatiltak. Energibehovet for å elektrifisere hele personbilflåten i Norge er estimert til 7 TWh. (En TWh – terawatt-time = en milliard kilowatt-timer) Til sammenlikning har den norske fornybarproduksjonen økt med 25 TWh (5-årssnitt) på 12–13 år, så det er ingen lunde slik at all ny, fornybar strøm vil gå til elbilen. Dessuten er overgangen til elbil en gedigent energieffektivisering. Mens en fossilbil «søler bort» mer enn 70 % av energien i form av varme som forsvinner i lufta, går en mye mindre del av energien til spille i en elbil. For hele den norske personbilflåten kan det bety en innsparing på 15 TWh. I CO₂-utslipp vil innsparingen være ca. 5 millioner tonn!

Per Svardal mener at det er altfor tidlig å starte med elektrifisering av bilene nå. Men han er forhåpentligvis enig i at det endelige målet må være utslippsfri transport. Er det da for tidlig? EU-parlamentet har vedtatt en resolusjon om at EU bør være (netto) utslippsfritt innen 2050. Da har de tretti år på seg. Dette målet vil kreve en stor og langvarig omlegging. Vi i Norge har brukt mange år allerede, på å komme dit vi er i dag. Europa og verden har en mye lenger veg å gå når det gjelder å gjøre persontransporten utslippsfri. Det vil uansett ta mer enn tjue år før bilparken er bytta ut, fra fossil til fornybar. Også når det gjelder infrastruktur, som ladestasjoner eller for den saks skyld hydrogentanking, er det en lang veg å gå. Det samme gjelder for teknologiutvikling, som ikke kommer av seg selv, uten at det er et marked for det. Jeg tror ikke det er for tidlig å starte nå, slik PS hevder i sitt siste innlegg.

Én ting er Per Svardal og jeg sikkert enige om: Uansett hva vi velger å bruke den fornybare energien til, vil problemet bestå så lenge vi ikke klarer å tette gapet det er mellom det totale energibehovet og det vi produserer av fornybar. For å tette dette enorme gapet, er det to ting som gjelder: 1) Det må produseres mye mer fornybar energi. Og 2) Vi må redusere det totale energiforbruket. Særlig det siste er vi altfor dårlige til. I stedet for å redusere, finner vi stadig på nye måter å bruke energi på. I vår del av verden for å dekke nyskapte, mer eller mindre kunstige behov. I andre deler for å kunne utvikle seg ut av fattigdom og dekke høyst reelle behov. Det gir – dessverre – ikke grunn til optimisme på klimaets vegne.

Kommentarer til denne saken