Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er glad du som de fleste andre av oss, er tilhenger av ytringsfrihet. Jeg savner kanskje litt å se at du mener det gjelder også overfor meningsmotstandere selv om du skriver at det er hva du ønsker å mene. Jeg undres over en del av dine påstander i artikkelen i OA 16. november. Du påstår at forskningsmiljøene er enige om at seksuell legning er noe som er medfødt, livslangt og uforanderlig. Det som er sannhet rundt dette spørsmålet, er jo nettopp det motsatte. Det finnes ingen forskning som viser at dette er medfødte legninger. Dette kan man finne mye om ved å gå inn på «Family watch. 16 facts about gender dysphori/ gender identety disorder».
Videre snakker du om at religiøse miljøer bedriver konverteringsterapi og at det er en kjensgjerning at de miljøene som bedriver og tror på dette, ikke er mest kjent for å forholde seg til vitenskap. Dette stemmer ikke. Dersom det er mennesker i religiøse sammenhenger du i første rekke viser til her, så tenker jeg det kan være lurt å ta en kikk rundt i både Norge og verden for øvrig, og se hvor stor andel av vitenskapsmenn og kvinner som nettopp er troende mennesker. I tillegg til det, så er de forskjellige miljøer, enkeltpersoner, fagmiljøer og så videre som blir kontaktet av dem som ønsker noen å snakke med om sin seksuelle legning, bestående av mennesker fra en hel rekke sammenhenger, fagmiljøer og så videre. Du finner mye om dette ved å gå til et helsefaglig nettverk som på tvers av politisk tilhørighet, livssyn og seksuell orientering nettopp ønsker å belyse denne urovekkende utviklingen. Nettverkets mål er at foreldre, ungdommer, lærere, helsepersonell, politikere og den øvrige befolkningen skal informeres om at mye står på spill. Nettverket består av: Marit Bruset psykologspesialist, Karen-Anna Pedersen psykiater, Øyvind Hasting psykiater, Snorre Kristiansen psykiater, Eva Ring lege i reproduksjonsmedisin, Ola Movinkel psykiatrisk sykepleier, Andrea Aparecida Goncalves Nes førsteamanuensis/postdoktor, Marianne Brattgjerd universitetslektor/stipendiat
Du skriver også at det er hjerteskjærende at en av hovedgrunnene til selvmord blant unge i dag er homofili og transkjønnethet. Dette stemmer ikke. Det som derimot stemmer, er at det nå begynner å komme stadig flere fram med sin fortvilelse over at de har gjennomgått en eller annen forandring av sin kjønnsidentitet som det ikke er noen mulighet til å reversere. Blant disse viser det seg å være blant annet en andel som begår selvmord i fortvilelse over at livet føles ødelagt. Dette kan man lese om for eksempel ved å gå til «Frihets kamp – Det frie Nordens røst» og lese om kjønnskorrigerende kirurgi. Man kan også gå til «Transetoget. Uppdrag granskning SVT» og lese og høre mye om samme problemene.
Noe som nevnes i den sammenhengen er hvordan mange som angrer på kjønnskirurgi/forandring, ikke tørr stå fram å fortelle sine opplevelser i frykt for represalier fra miljøet. Jeg har selv mange venner og bekjente som er både homofile, lesbiske, transe, bifile og også de som har vært homofile, men nå lever et liv i samsvar med de kjønn de er født med. Helt frivillig. Jeg tenker at alle sammen har like stor rett til verdighet, liv og helse – uansett.
Jeg mener at ingen har rettighet til å påtvinge noen noe form for behandling man selv ikke ønsker, og at man samtidig heller ikke har noen rett til å nekte noen den behandling eller de samtaler hver enkelt ønsker. Her også skal toleransen gjelde alle. Jeg klarer ikke å forstå at du som lege og en som står opp for toleranse, ønsker å forby mennesker et tilbud om mulighet til samtaler i grupper, enkeltvis og så videre, der man kan få snakke med noen om det man føler som vanskelig. Det er også vanskelig å forstå at du kan beskrive de sammenhenger som har vært oppe i media den senere tiden og blitt karakterisert som utøvere av «homoterapi», som lukkede grupper. Det er jo blant annet nettopp fordi dette er grupper som ligger åpent ute for hvem som helst å delta i, som gjør at vi kjenner til dem.
Skal vi forby disse gruppene, må vi ha innsyn også i legerommet, hos psykiateren, i samtalerom på forskjellige institusjoner og liknende. Dette er noe de fleste av oss forbinder med tilstander under styresett vi er glad vi ikke må leve i. Personlig er jeg veldig motstander av lukkede grupper, uansett hva gruppens innhold er, nettopp fordi dette gir grobunn for overgrep, tvang, kontroll og trusler. Så min holdning til dette er at ethvert voksent menneske selv har ansvar og valgmulighet til å velge hvordan man vil leve, men ikke bland dette inn i barnehager og skoleverket.
Barn har ingen mulighet til å forholde seg til disse spørsmålene. Alle vi voksne vet at mye forandrer seg gjennom barn- og ungdomstiden og det er de voksnes ansvar å ikke utsette barn for valg eller inngripen som har konsekvenser for resten av livet. Forskning vet at vi mennesker ikke er ferdig utviklet i vår evne til å forstå konsekvenser før vi er 22–24 år gamle. Det sier mye om alvoret i å ta dette inn i barnas verden. Finnes det noen god grunn til å ta disse spørsmålene opp med barn – uoppfordret? Jeg mener man skal svare barn på spørsmål på en enkel måte, men dette egner seg svært dårlig som fag på et tidlig stadium i livet. Hos fagpersoner som arbeider med barn som har vært utsatt for upassende seksuell tilnærming, det være seg fysisk eller verbalt, ville det som nå er på god tur inn i barnehager og skoleverket, sortere under seksuelle overgrep.