Stortingskandidat Kari Anne Jønnes (H) leverer i OA 3. september en velskrevet stiloppgave om norsk matproduksjons fortrinn, kvaliteter og muligheter. Det er ikke lett å finne mange utsagn å ta til motmæle mot, bortsett fra at hun er vel mye opptatt av å gi armslag for de store produsentene i næringen. Hva er da grunnen til at dette er en besvarelse som må få strykkarakter?

Svaret er å finne i det det ikke står noe om. Det står ikke noe om at denne stortingsperioden avrundes med et bondeopprør som klart gir uttrykk for at mange bønder er i en svært presset situasjon. Det står ingen ting om et altfor lågt inntektsnivå og bønder som arbeider helsa av seg for å få endene til å møtes. Det står ingen ting om at opprøret frontes av satsingsvillige bønder av det slaget Høyre ellers framhever som rollemodeller. Det står heller ingen ting om at produksjonen har stagnert, at importen øker og at sjølforsyningen går ned.

Høyre har sittet med ansvar for landbrukspolitikken i åtte år med trange rammer og satsing på stordrift. De kan takke KrF for at situasjonen i næringen ikke er enda mer presset. Hadde Høyre fått fullt gjennomslag for sine primærstandpunkter med kutt og avregulering, hadde opprøret kommet tidligere. Men nå var altså begeret fullt.

Bøndene ønsker ikke lenger å være med på en karusell der en må løpe stadig raskere for å oppnå stadig mindre. Høyres landbrukspolitikk har aldri vært særlig applaudert på bygdene. Nå er den til de grader utgått på dato. Kari Anne Jønnes sin beskrivelse av norsk landbruks fortrinn og muligheter står seg også etter et politisk skifte. Den store forskjellen vil være at at ei ny regjering vil kunne ha vilje og evne til å gi de fagre orda et reelt politisk innhold. Godt valg!