Sats på Innlandet. Min begrunnelse ligger i behovet for at regionen trenger en sterk utviklingsaktør, både for å styrke våre mange bygdesamfunn og for helhetlig satsing i Mjøsbyen, vår viktigste buffer mot fraflytting og magnet for innflytting. Innlandet vokser sammen på felt etter felt: innen næring, samferdsel, kultur, organisasjonsliv, og på andre områder. Jeg ønsker meg ikke tilbake til et innland med en politisk grense midt i Mjøsa, som sperre for samhandling og regional oppdrift.

Meningsmålingen lokalpressen nylig presenterte viser at vi går mot en svært spennende folkeavstemning om Innlandet skal bestå som regional enhet eller ikke. Men den viser også at fylkeskommunen som forvaltningsnivå har svært svak legitimitet: Kun 32 prosent sier ja, 33 prosent nei, mens 35 prosent «vet ikke». Dette er ingen ny kunnskap, men en ny bekreftelse på årsaken til lav oppslutning om fylkestingsvalgene.

Dersom vi ønsker å opprettholde et fylkeskommunalt folkestyre, må det fornyes og gis nytt innhold: en reell desentralisering av statlig makt og oppgaver til større regioner. Dette er ikke et høyrepolitisk påfunn, slik noen hevder, men en sentrumspolitisk ide som stammer fra regjeringen Bondevik 1, der Senterpartiet hadde en ledende rolle. Senere ble sentrale SVere og andre på venstresiden pådrivere for nye folkevalgte regioner.

Den rødgrønne regjeringen fra 2005 iverksatte en omfattende prosess for å fornye Norge. Senterpartiets leder, Åslaug Haga, hadde visjoner om å «styrke og vitalisere de regionale og lokale politiske arenaer». Hun var glødende opptatt av å erstatte 19 fylkeskommuner med syv eller ni regioner, ikke for å svekke norske distrikter, men for å flytte makt og utviklingskraft ut av Oslo til andre deler av kongeriket. Hun ble aktivt bekjempet i egne rekker, og av Høyre og Frp, som da ville avvikle fylkeskommunene.

Den rødgrønne regionreformen smuldret opp. Det er imidlertid verdt å merke seg at fylkestingene i Oppland og Hedmark, i 2007 søkte regjeringen om sammenslutning av fylkene fra 2010. Men regjeringen Stoltenberg hadde da en ny kommunalminister, Senterpartiets Magnhild Meltvedt Kleppa, som satte foten ned. Hun brydde seg ikke nevneverdig om lokale meninger og beslutninger.

Solberg-regjeringens regionreform fortjener kritikk både for struktur og innhold. Men det er også grunn til å etterlyse visjoner fra dagens regjering om hvordan landet skal rigges for å desentralisere offentlig sektor, og utdype, vitalisere og styrke folkestyret.

De gamle fylkeskommunene fra 1975 har ikke fungert som gode regionale utviklingsaktører, aller minst for Innlandet. Oppland og Hedmark fikk sitt første «kriseutvalg» allerede i 1981, under ledelse av Odvar Nordli, som løftet fram regionens spesielle utfordringer innen næringspolitikk, kompetanse og befolkningsutvikling. Senere har andre «innlandsutvalg» gått inn i materien og fremmet djerve satsingsområder.

Mye positivt har skjedd i Innlandet, men andre regioner har hatt en langt bedre befolkningsutvikling, mer innovasjonskraft og kompetansevekst. Innlandet sliter. Årsakene er mange. Men ett forhold er opplagt: Stridighetene mellom Oppland og Hedmark har hemmet utviklingen av regionen.

Konkurransen om nasjonal oppmerksomhet og storsamfunnets prioriteringer blir stadig tøffere. Snart får vi trolig et Norgeskart med noen få mektige regionfylker: Trøndelag, Vestland, Agder, Akershus og Oslo, og en rekke småfylker. Regionfylkene har i tillegg store byer som motorer for vekst og utvikling. Innlandet med sine småbyer, tettsteder og bygdesamfunn, uten storbyfortrinn, trenger et sterkt politisk fellesskap for å lykkes. Hvordan skal en region med to små fylker, som krangler om det meste, nå fram hos sentrale myndigheter?

Grensen mellom Oppland og Hedmark er fra 1781. Den ble i sin tid tegnet av danskekongen Christian 7, som delte Oplandenes Amt i to med en strek midt i Mjøsa, noe som gjennom historien har skapt ødeleggende nabostridigheter. Christian 7. satte ikke dype spor etter seg i Norge, men var til stor ulykke for vår region.

Politikere som i dag taler varmt om mer samarbeid, som alternativ til Innlandet, har ikke mange gode erfaringer å slå i bordet med.