Øyvind Hansen skriver i sitt innlegg den 19.2 at Norge er ikke med i mine referanser. Det er direkte feil. I mitt innlegg den 3. februar henviser jeg til EMCDDA sin rapport, som på side 95, tabell 5 viser en oversikt over livstidsprevalens for cannabisbruk i de ulike europeiske landene, Norge er også med i denne oversikten. Der kan vi se at livtidsprevalensen i 2017 for aldersgruppen 16-64 lå på 26,6 prosent i Nederland og 24,5 i Norge. Samtidig i Frankrike som praktiserer streng håndheving av cannabisforbudet, var livtidsprevalensen for samme aldersgruppen i samme år 44,8 prosent. Dette er kun ett av mange eksempler som illustrerer at lovgivning ikke nødvendigvis påvirker bruksmønster. Rusreformutvalget kom i sin gjennomgang til samme konklusjon.

Videre benytter Hansen seg av klassisk sirkelargumentasjon når han hevder at lovverket er normdannende fordi vi har et lovverk som forbyr bruk av illegale rusmidler. Det finnes mange eksempler på moralske lover som man i ettertid har sett at ikke hadde den effekten man trodde og som man har endret når man har fått et nytt kunnskapsgrunnlag. Det er dette som nå skjer på rusfeltet, vi har fått ny kunnskap som viser at straff ikke har den effekten man hadde håpet på og at det i noen tilfeller viser seg å være heller kontraproduktivt.

At noe er lov betyr heller ikke at det er helt bra fra et menneskerettslig perspektiv. Å straffeforfølge skeive mennesker var helt lovlig opp til et viss tidspunkt. At kvinner hadde ikke stemmerett var helt lovlig opp til et viss tidspunkt. Betyr det at det var en lov som var den beste for samfunnet og for individer? Nei. Kvinner fikk stemmerett, homoseksualitet ble lovlig og det bidro til et mer demokratisk, rettferdig samfunn.

Øyvind Hansen skriver at jo flere som bruker narkotika, jo flere ender opp med misbruk og avhengighet. Det er komplekse årsaker til at mennesker blir avhengige av noe. Det er en rekke sosiale, økonomiske og psykologiske faktorer som spiller inn. Visste du for eksempel at 81 prosent av kvinnelige og 69 prosent av mannlige rusavhengige rapportere at de har opplevd seksuelle eller fysiske overgrep tidligere i livet? Altså, det er 50 prosent større sannsynlighet for at voksne som ble seksuelt misbrukt som barn oppgir at de har brukt et illegalt rusmiddel det siste året, sammenlignet med personer som ikke ble misbrukt som barn. Vi kan ikke oversimplifisere avhengighetsproblematikken ved å fokusere kun på rusmidlene.

Vi straffeforfølger ikke bruk av en del svært avhengighetsskapende aktiviteter som bruk av tobakk, alkohol og pengespill. I stedet for har vi valgt å regulere dette relativ strengt, for å minimere skadevirkninger. Vi ønsker at denne gode logikken overføres til også andre rusmidler, som cannabis. Det hjalp ikke å straffe de alkoholiserte, derfor sluttet vi å straffe dem. Straff hjelper ingen, derfor ber vi om at brukere av cannabis også skal få slippe straff. Straff er et tilsiktet onde og det er galt å påføre noen et onde bare fordi man ikke liker det de gjør.

Hansen benytter seg av klassisk stråmannsargumentasjon når han hevder at vi i Normal setter individets rett til å ruse seg høyere enn alt annet. Det vi setter høyest, og det vi jobber for, er cannabisbrukeres rett til å ikke bli påført dette tilsiktede onde. Altså individets rett til å ikke bli utsatt for forskjellsbehandling og diskriminering fra egen stat. Vi argumenterer for at de grunnleggende rettighetene til cannabisbrukere også skal anerkjennes. Det handler altså ikke om retten til å ruse seg, men om retten til likebehandling og for eksempel retten til helse som innebærer å kunne snakke med legen om eget rusbruk uten å risikere sanksjoner.

Referanser:
EMCDDA rapport:
Rusreformutvalgets NOU:
Childhood Sexual Trauma and Addiction:
The relationship between sexual and physical abuse and substance abuse consequences: