Gå til sidens hovedinnhold

Straff er ikke forebygging

Det er på tide at politiet innser sine begrensninger i det rusforebyggende arbeidet.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om rusreformen har etter hvert utviklet seg til en slags profesjonsstrid mellom politiet og sosialarbeidere om hvem som skal ha den viktigste rollen i å forebygge at barn og unge får rusproblemer. På tross av at politiet verken har den riktige kompetansen eller verktøyene for å jobbe relasjonelt og tillitsbasert med ungdom, insisterer de på å beholde oppfølgingen i egen regi.

Et eksempel er «bekymringssamtalen», som gjerne trekkes fram som et eksempel på et verktøy politiet mister med regjeringens forslag til rusreform. Imidlertid er bekymringssamtalen faktisk er ivaretatt i regjeringens forslag, i og med at personer som er tatt for befatning med narkotika til eget bruk skal ilegges en oppmøteplikt for en rådgivende enhet for narkotikasaker istedenfor å få bøter og rulleblad. Forskjellen er at istedenfor å gjennomføres av politiet, skal denne samtalen være med helse- og sosialfaglig personell ved den rådgivende enheten. På denne måten unngår man politiets uheldige dobbeltrolle som både hjelpere og kontrollapparat, som gjør det vanskelig for mange unge å åpne seg i samtalen av frykt for å si noe som kan lede til sanksjoner. Vi har også sett eksempler der bekymringssamtalen får karakter av å være et avhør, uten at ungdommen det gjelder får tilgang på advokat, slik de normalt har rett på.

Forslaget innebærer også at politiet fortsatt har anledning til å visitere personer for å avdekke om de har ulovlige rusmidler på seg. En avkriminalisering senker i tillegg beviskravet, slik at politiet kan ilegge en reaksjon på det tidspunkt man i dag har nok mistankegrunnlag for å kreve ransaking. Dermed kan politiet oppklare saken uten å bruke inngripende og krenkende tvangsmidler, slik som å tvinge folk til å urinere i andres påsyn. Riktignok vil ikke politiet kunne ransake bolig eller mobiltelefon, men dette er noe Riksadvokaten under Stortingets høring 16. mars slo fast at de ikke har adgang til i dag heller ved mistanke om bruk eller innehav av mindre mengder. Det er derfor litt urovekkende hvordan mange i politiet trekker dette fram som viktige verktøy man mister ved en avkriminalisering, og speiler en ukultur der politiet har fått drive med uhjemlet og uforholdsmessig virkemiddelbruk i såkalt «forebyggende» øyemed.

Det mange i politiet kaller «forebygging», er i realiteten kriminalisering og stigmatisering av ofte allerede sårbare ungdommer. Å bli tatt for narkotika kan innebære tvungen avkledning, undersøkelse av kroppens hulrom, å måtte urinere foran fremmede mennesker og i ytterste konsekvens å bli tatt blodprøve av med makt. Det er ingenting som tilsier at dette virker forebyggende; tvert imot er det mye som tyder på at denne måten å håndtere ungdom på øker sannsynligheten for videre kriminell og antisosial atferd.

Dersom man ønsker bedre forebygging, bør man bruke mer ressurser på å utdanne og ansette sosialarbeidere, på å styrke fellesskolen, på å motvirke mobbing og psykisk uhelse blant ungdom, og på å utjevne sosiale forskjeller. Et første skritt vil imidlertid være å overlate oppfølgingen av ungdom som er tatt for befatning med narkotika til de som kan det. Politiet har gjort nok skade nå.

Kommentarer til denne saken