Det leste jeg i OA 3. juni. Det ligger an til et overforbruk på 37 millioner kroner innen helse og omsorg i år, kunne vi lese. Også i 2021 hadde de et merforbruk på 44,2 millioner kroner (!) Da må man undre seg over hvor den som setter opp budsjettet henter tall og prognoser fra. Samtidig vil jeg tro at denne sektoren er betydelig underfinansiert. Hver krone er viktig og trengs helt sikkert, men hvorfor budsjetterer man ikke høyere, når spriket er så stort, år etter år?

En av kommunens viktigste oppgaver er å sørge for gode tjenester til innbyggerne sine, derfor må budsjettet til helse- og omsorg være langt viktigere enn mye annet, fordi det handler om folks liv, medisinsk hjelp, praktisk bistand og livskvaliteten til den enkelte.

Som godt voksen og snart en del av eldrebølgen, er jeg opptatt av seniorpolitikk, ikke minst planleggingen av helse- og omsorgstjenester de neste 20-30 årene, når vi ser hvordan kommunen strever per i dag. Utenfra kan det virke som det kun er «brannslukking» som pågår. Det sjongleres mellom vikarer, stenging av avdelinger med tomme (sårt tiltrengte) senger som resultat, og dårligere tilbud til de som trenger tilrettelagte tjenester, for å spare penger. Men problemet blir jo ikke borte av den grunn. Er det i det hele tatt tid til å sette seg ned å diskutere, lage konkrete planer og ikke minst, sette disse ut i livet for å forbedre/opprettholde tjenestenivået de kommende tiårene? Eller hva er alternativet?

Noe skulle være mulig å regne ut – vi vet cirka hvor mange barn/ unge/voksne med funksjonsnedsettelser eller utviklingshemming det er i kommunen per i dag. Da vet vi også at familier vil trenge avlastning/omsorgslønn, vi vet når barna blir voksne og vil trenge tjenester, praktisk bistand, aktivitetstilbud, og det finnes sikkert et gjennomsnittstall på hvor mange nye som kommer til per år.

Det samme gjelder eldre – vi vet cirka hvor mange eldre som bor i kommunen de neste 25 årene. Det finnes sikkert et prosenttall for hvor mange av disse som kan bli demente og trenge omfattende omsorg, pårørende trenge avlastning og så videre. I tillegg får vi mange gamle uten demens, med aldersrelaterte utfordringer eller sammensatte diagnoser, som også vil trenge omsorgstjenester. Vil Gjøvik kommune prioritere denne sektoren i årene som kommer – øke budsjettet betraktelig, eller vil de fortsette å bli like overrasket over merforbruket hvert år?

En av «elefantene i rommet» for min del, som jeg igjen kommer tilbake til, er den berømmelige italienske granitten som skal legges på rådhusplassen. Det er utrolig provoserende at kommunen velger å bruke så mye penger på stein på denne plassen – 32 millioner kroner (det ville jo nesten dekke merforbruket i omsorgssektoren for et helt år), pluss alle påslag på materialer og frakt som sikkert har kommet i tillegg de siste månedene.

Om hvert område har sitt budsjett, har kommunen allikevel én stor «pengesekk» som politikerne skal fordele og prioritere bruken av. Er det tøffe tider, står det til stryk å velge stein på rådhusplassen i stedet for tjenester til innbyggere som trenger det mest.

Gamle blir «faset ut» av sykehusene, bare de mest alvorlig syke skal aller nådigst få komme på sykehus ettersom antall senger stadig nedskaleres. Kommunen må ta imot og behandle flere. Samtidig virker det ikke som kommunen bygger opp kompetanse og kapasitet for dette. Vil vi i framtida få «tilfeldig helsehjelp» i stedet for gjeldende regel, «forsvarlig helsehjelp», eller blir det et «den som skriker høyest, får»-system?

Et pluss i kommuneboka – jeg fikk en seniorbrosjyre i posten en dag, om det å ta ansvar og planlegge for egen alderdom, med hensyn på å kunne bo hjemme og greie seg mest mulig selv, så langt det går. Bra!

Alt blir dyrere i årene som kommer ser det ut til – derfor Gjøvik; arkivér planene om italiensk granitt og bygg opp omsorgstjenesten. Nå står det så fine prestekrager utenfor rådhuset mot Strandgata, det er mye penere med blomster og grønt, enn stein.