Gå til sidens hovedinnhold

Større ulikhet gir mindre fellesskap

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En ny rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som beskriver ulikheter i inntekt i perioden 2001-2018, viser at forskjellene i Norge er mye større enn tidligere antatt. Rapporten tydeliggjør en urettferdighet i skattepolitikken som føres. Skatt fra innbyggerne brukes til å finansiere gratis eller sterkt subsidierte offentlige tjenester, som skole og helsetjenester, noe som reduserer forskjeller og virker omfordelende.

Økte forskjeller kan forsterke utviklingen av et todelt arbeidsmarked og øke andelen fattige. Økte klasseskiller kan også skape et mer polarisert samfunn, hvor maktstrukturer forskyves. Fellesskapet svekkes og vi risikerer økt bruk av vold og terror som følge av mindre tillit, flere subkulturer grunnet manglende opplevelse av tilhørighet og mulighet til deltakelse i det samfunnet man er en del av. En slik utvikling svekker demokratiet og svekker velferdsstaten. I USA kan vi se tydelige konturer av dette i dag. Voldelige demonstrasjoner og en stadig økende fattigdom blant millioner av amerikanere, etter årtier med en økonomisk politikk som favoriserer de rikeste, som ikke sikrer grunnleggende helsetjenester og trygghet for marginaliserte grupper, hvor fellesskap og statlig innblanding prioriteres vekk til fordel for individualiserte løsninger og privatisering.

Norsk fagbevegelse har alltid vært opptatt av klassekamp og at arbeidsfolk skal få sin rettmessige del av overskudd av de verdier de er med på å skape for eierne. Yt etter evne og få etter behov har vært målet, i en forståelse av at alle har en plikt til å bidra til vekst og utvikling når de har evne, men likevel være sikret en inntekt å leve av dersom arbeidsevnen svikter.

Arbeiderbevegelsen har gjennom over hundre år vært en viktig kraft for at vi har fått et politisk system og en stat som har gitt oss små forskjeller og et samfunn med høy produktivitet, fordi alle mennesker ses på som viktige brikker i de ulike verdikjedene vi er en del av. Rapporten fra SSB viser at de økonomiske forskjellene i Norge er betydelig større enn man tidligere har antatt, som gir all grunn til å sette søkelys på hvilke konsekvenser økonomisk politikk har å si for velferdsstatens fremtid. At disse forskjellene har økt ytterligere under Solberg-regjeringen er også et tankekors. Både selskapsskatten og formuesskatten er kuttet under Solberg- regjeringen. Rapporten fra SSB viser at selskapsskatten og formuesskatten utgjør en ubetydelig del av skatten til de fleste skattebetalerne. Selv de 1 prosent rikeste betaler ikke en større andel av bruttoinntekten i skatt, enn for eksempel lærere og sykepleiere, også om selskapsskatt og formueskatt er medregnet.

Norge trenger en rettferdig økonomisk politikk som utjevner forskjeller, ikke et skattesystem som øker ulikheter. Å sikre gode fellesskapsløsninger fordrer at de med de største økonomiske musklene må betale mer skatt enn de med gjennomsnittlige inntekter. Dette er enkel barnelærdom, som mange i velstandsutviklingen kanskje har latt gå i glemmeboka?

Kommentarer til denne saken