Skal Innlandet deles eller fortsette som nå? Fra 10.februar kan vi gå til PC-ene våre og svare ja eller nei på det spørsmålet. I følge meningsmålingene går det mot et knapt nei-flertall. Men som Arve Østgaard i Sentio Research kommenterer til Østlendingen: «Tallene viser at fylkeskommunen oppleves som mindre og mindre relevant for innbyggerne» En tredjedel av velgerne i Innlandet mener nemlig at fylkeskommunen bør legges ned, og like mange vet ikke hva de skal mene om saken. Det illustrerer fylkeskommunenes grunnleggende problem: Hverken medier eller innbyggere er særlig interessert i hva de driver med, og Innlandet skiller seg ikke ut. Selv de minste kommunene i vårt fylke følges tettere av media enn fylkeskommunen. Så ja eller nei til Innlandet er kanskje svar på feil spørsmål?

Nemlig! Hovedtfordringen for Innlandet er ikke størrelsen på fylket, det er størrelsen på kommunene. Innlandet scorer dårligst i landet på de fleste statistikker som forteller noe om samfunnsutviklingen framover. Landets eldste befolkning, eneste fylke med fødselsunderskudd, dårligst befolkningsutvikling, laveste utdanningsnivå for å nevne noe. Bare tre av 46 kommuner i Innlandet vil ha flere under 18 år i 2030 sammenlignet med i dag. Innlandet trenger mer enn noe annet flere innbyggere og de må komme gjennom tilflytting. Vi er for gamle til å opprettholde folketallet rett og slett. Nye innbyggere sikrer mer penger til infrastruktur, skoler, sykehjemsdrift og det meste. Og flere hender til å ta seg av en stadig mer aldrende befolkning. Størrelsen på og kraften til kommunene langt viktigere for å få dette til enn størrelsen på fylket. For å få til en positiv utviklingsspiral i Innlandet trengs større og mer kraftfulle kommuner som har muskler og virkemidler nok til påvirke utviklingen og ikke bare tilpasse seg den. En stor fylkeskommune kompenserer ikke for svake kommuner.

Staten har delt Norge i et salig virvar av regioner, deriblant fylkesinndelingen. Sykehusene har en regioninndeling, NAV en helt annen og politiet en tredje. Og slik kan vi fortsette til vi har telt opp 36 ulike funksjonelle regioner. Dette er oppskriften på en tungrodd og ineffektiv offentlig forvaltning som er vanskelig å samordne og forholde seg til både for enkeltbrukere, næringsliv og andre offentlige instanser. «Det blir kaos og mangel på folkevalgt styring når staten er så fragmentert. Det er et effektivitetsproblem og et demokratiproblem når kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn må forholdeseg til et virvar av statlige myndigheter som delvis overlapper hverandre», sier professor i statsvitenskap Harald Baldersheim ved Universitetet i Oslo til Aftenposten. Skal vi få et mer demokratisk og velfungerende regionnivå i Norge må grensene staten setter for ulike virksomheter være omtrent de samme. Og dette haster å gjøre noe med!

Regionreformen til regjeringen Solberg har bidratt til å gjøre det regionale virvaret enda større. Etableringen av Viken (området fra Halden til Hardangervidda unntatt Oslo) og sammenslåingen Finnmark og Troms er i beste fall bevis på at selv for politikere har fantasien ingen grenser. Sammenslåingen av Hedmark og Oppland er det i alle fall mulig å begrunne, den gjør i det minste at Mjøsområdet ikke lenger er kløvd i to. Men det er likefullt grunn til å spørre hva som forener Bjorli og Kongsvinger. Er det noe mer enn at de ligger i samme fylke?

Det bør være et krav til offentlig forvaltning at de tilfører merverdi til sakene de behandler. Gir behandlingen et bedre sluttresultat, bedre kostnadseffektivitet og/eller mer fornøyde brukere? Dessverre er det stadig vanskeligere å peke på en slik merverdi enten vi snakker om kommuner, fylkeskommuner eller staten Norsk offentlig forvaltning blir stadig mer opptatt av å utrede og risikovurdere i stedet for beslutte og iverksette. Stadig flere er ansatt for å kontrollere eller mene noe om hvordan en oppgave løses. Mens relativt færre skal løse oppgavene i praksis. Ikke minst fylkeskommunene har vært med på denne ferden. Fylkenes viktigste oppgave er å være pådriver for regional utvikling. Men kommunene opplever fylkene i økende grad som (enda) en kontrollør av utviklingen mer enn en pådriver.

Folkeavstemningen som nå arrangeres kan bli avgjørende for Innlandet fylkeskommune. Men ikke for utviklingen i fylket. Den nøkkelen sitter kommunene på. For kommunene er spørsmålet hva slags regional organisering som faktisk kan bidra til en positiv utvikling for kommunene og Innlandet som helhet. Det spørsmålet har jeg så langt ikke sett noen stille i debatten. I stedet har vi fått en teknisk diskusjon om grenser og kostnader ved en reversering. Det er synd. Vi burde brukt denne anledningen til å diskutere framtiden.