Gå til sidens hovedinnhold

Stoltheten kan ingen ta fra meg

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I år er jeg stortingskandidat for Venstre i Innlandet. Jeg er en 23 år gammel ung kvinne fra Hamar, jeg er student og jeg jobber som butikkmedarbeider på deltid. Jeg har alltid ansett meg selv som norsk – noe jeg også er. Men min etniske bakgrunn tilsier noe annet. Jeg har nemlig en far fra Sør-Amerika, og jeg er stolt av å være halvt chilensk.

Da jeg gikk på barneskolen hendte det at jeg kanskje en gang eller to ble kalt for apekatt. Fordi jeg hadde litt mer hår på armene mine, som også var like mørke som håret på hodet. Jeg har også fått bemerkninger knyttet til monobrynet jeg pleide å ha, for så vidt fortsatt kan ha, som var sårende for en ung jente som aldri hadde tenkt over brynsformer tidligere.

Mot utgangen av barneskolen/starten av ungdomsskolen fikk jeg en gang høre at jeg var like svart som linjene som markerte opp badmintonbanene i Ankerskogen, da noen ble frustrerte på en trening.

Som tenåring og ung voksen har jeg fått beskjed om å dra meg tilbake dit jeg kommer fra. I jobb har jeg ved flere anledninger blitt spurt om ikke en av mine norske kolleger kan hjelpe dem framfor meg – det er meg fremdeles uforståelig hvorfor. Om jeg har spist lunsjen min i offentlighet, har jeg opplevd å bli spurt om det ikke var forbudt for meg å spise skinke, og på arbeidsplassen har jeg opplevd kunder som spesifikt har uttrykt at de ikke vil handle «av sånne mennesker som meg».

Jeg får iblant kunder som passer på å snakke ekstra sakte til meg, i tilfelle jeg ikke forstår hva som blir sagt. Senest denne sommeren fikk jeg beskjed om at på stillesona på toget så måtte vi være stille fordi «sånne som meg» snakker så mye i telefonen, bare i tilfelle jeg ikke forsto at det var en stillesone – i det sekundet jeg satte meg ned på setet på toget.

Min etniske identitet har aldri vært noe jeg var særlig bevisst på inntil jeg ble eldre. Alle spørsmålene som kommer: «Hvor er du fra?», «Hamar» svarer jeg. «Nei, nei, hvor er du EGENTLIG fra?»

Vel, teknisk sett er jeg egentlig fra Kongsvinger, for det er der jeg er født, men det er jo ikke det svaret det søkes etter.

For å brette ut litt om hvem «sånne som meg» er, så vil jeg si vi er akkurat slik som sånne som deg. Men jeg har fått en bonus i livet som et barn av en norsk forelder og en chilensk forelder. Jeg har fått oppleve å gå i både 17. mai tog, og danse cueca 18. september, som er Chiles nasjonaldag. Jeg er oppvokst med både fårikål og empanadas. Jeg snakker både norsk og spansk – som for øvrig er utrolig nyttig i så mange sammenhenger i livet! Jeg får oppleve gleden av å føle en tilhørighet både når jeg ser fotball EM, i hvert fall kvalifiseringen, og når jeg ser Copa America. Og ikke minst – jeg får være både innlending og utlending!

Vanligvis når jeg opplever å bli sett ned på for at fargene mine ikke er de «ideelle» for alle, pleier jeg å bli sint og frustrert. Det ødelegger ofte hele dagen, og noen ganger så blir jeg så frustrert at jeg får lyst til å gråte. Jeg pleier ikke å uttrykke det så sterkt for andre, men det er noe som setter seg i meg og som får meg til å føle meg annerledes fra «de andre». Men søren heller om noen skal få ta fra meg stoltheten min ved å ha den bakgrunnen jeg har! Nei, det skal jeg ikke la skje lengre.

I 2018 skrev jeg et innlegg med samme tematikk, men da var jeg sint. I 2021 har jeg blitt noen år eldre og noen erfaringer rikere, men aldri igjen skal jeg la meg kue for holdninger om at jeg er noe mindre verdt enn noen andre.

Kommentarer til denne saken