Etter Sykehus Innlandet (SI) sin perspektivkonferanse på Honne sist lørdag, var det i følge HA «stormøte» i Innlandet Arbeiderparti. Her møtte fra Arbeiderpartiet: Leder, nestleder, fylkesordfører, Ap-ordførere fra Lillehammer og Elverum, gruppeledere fra Hamar og Gjøvik, samt to av Opplands stortingspolitikere.

Undertegnede, som er ordfører for Ap i en kommune med en stor sykehusavdeling, Sanderud, var på Perspektivkonferansen, men ble ikke invitert inn i dette møte. Jeg er verken snurt, sur eller noe annet på grunn av det. Men med en så stor SI - arbeidsplass i egen kommune, Sanderud, ville det vel ikke akkurat vært unaturlig.

Årsaken kan kanskje være at et samlet politisk miljø i Stange, inkludert undertegnede, i mange, mange år har prioritert ett samlet spesialistsykehus ved Mjøsa, og støttet plassering ved Mjøsbrua.

Vi har derfor lagt oss på en annen linje enn den som Anita Ihle Steen karakteriserer som «riktig»: «Det er snakk om viktige arbeidsplasser, og da er det riktig at alle får en mulighet til å kjempe for sykehus i egen by».

Min tilnærming er nærmest det motsatte. Det er knapt noe område det er viktigere å legge en kunnskapsbasert beslutning til grunn, og ikke snever kommune/by-patriotisme. Sykehussaken er på mange måter lakmustesten på at vi legger an et regionalt perspektiv. Det kommer senere store innlandssatsinger og strategier der vi som Innland må tone ned kommune-perspektivet og løfte det regionale blikket hvis vi skal vinne fram i den «nasjonale konkurransen.»

Derfor er det svært bra at sentrale aktører i Innlandet Arbeiderparti bekrefter at etter deres mening skal det store spesialistsykehuset, Mjøssykehuset, ligge ved Mjøsbrua.

Det er grunn til å etterlyse hva de andre partiene mener om dette. Særlig Senterpartiet, som har vokst seg store og «sterke», har et særlig ansvar for å tone flagg. Men Senterpartiet er påfallende fraværende, i alle fall så langt jeg har greid å observere.

Jeg har vært tett innpå sykehusdebatten som styremedlem i Sykehuset Innlandet i 10 år (fra 2006 – 2016) og i den politiske referansegruppa deretter. I den perioden var det ikke vanskelig å merke at hver kommune, og ofte hver divisjon i SI, slo ring om seg og sitt når endringer kom på tale.

For eksempel da styret (SI) valgte å legge kvinneklinikken for SI på Lillehammer, ja, så manglet det ikke på dommedagsprofetier både fra andre sykehus og gode politiske kolleger.

Med ett Mjøssykehus ved Mjøsbrua kom vi fram til en løsning som viste seg å samle støtte fra svært, svært mange sentrale aktører. Det var et faglig og politisk kompromiss som innebar å gå fra fire somatiske sykehus, hver med sin akuttberedskap og tilhørende vaktlinjer, til ett sykehus som samlet somatikk, psykisk helsevern og tverrfaglig rusbehandling, samt et lite, elektivt tilbud ved et av de eksisterende sykehus.

Stor var derfor overraskelsen, ja, jeg trodde det ikke første gang jeg hørte det, når styret i Helse Sør-Øst i januar i fjor vedtok en «tresykehusmodell». Ringsaker og Gjøvik, ved ordførerne, hadde i et brev til Helse Sør-Øst, som lå ved styresaken skrevet: «Det er godt dokumentert av Sykehuset Innlandet at samling av funksjoner på færre enheter har best økonomisk og faglig bærekraft. I lys av dette bør ikke alternativ «3. Mjøssykehuset, et elektivt sykehus med døgnfunksjon og et akuttsykehus» utredes videre.» Men resultatet ble nettopp det: Helse Sør-Øst (HSØ) gikk for en slik «tresykehusmodell.»

Det var egentlig ikke til å tro at en endte opp med dette. Min oppfatning var og er at styret, og svært mange i administrasjonen, og også ansatte i de enkelte divisjoner, er ubekvemme med dette.

Det bryter så dramatisk med det som har vært hovedlinjen hele tiden for å bygge Mjøssykehuset ved Mjøsbrua, nemlig at en skulle samle det som måtte samles og desentralisere det som kunne desentraliseres. Som SI selv sa i en orientering til KS (30 januar 2014):

«Dersom et nytt hovedsykehus skal være aktuelt å lansere på nytt, må det i utgangspunktet bygge på en forutsetning om avvikling av eksisterende akuttsykehus rundt Mjøsa».

Den samme forutsetning lå til grunn for at Stange kommune blant annet i forbindelse med sin høringsuttalelse til idefaserapporten la en av de store arbeidsplassene i Stange i potten: Sanderud sykehus. Men denne forutsetningen er eklatant brutt!

Vi burde ikke gi opp å samle all aktivitet i ett Mjøssykehus ved Mjøsbrua. Det vil si at sykehuset må bygges større, noe som igjen medfører at Innlandet må arbeide for at HSØ/staten øker investeringsrammen. Selvsagt er det mulig, men det krever politisk evne og vilje.

Lytt til brukerne vil jeg si: «Brukerutvalget er bekymret for en tredeling av framtidig sykehusstruktur» og de «krever at det blir satset utelukkende på Mjøssykehuset». (HA 18.12.2019)

Med ett sykehus ved Mjøsbrua ville diskusjonen om et stort akuttsykehus i tillegg ikke være aktuelt. Nå bryter diskusjonen løs på nytt. Facebook-«demokratiet» og aksjonistene er i gang.

Gruppen «Ja til fortsatt akuttsykehus til Lillehammer» har 27.308 medlemmer p.t. I tillegg har visst Lillehammer kommune hyret inn kommunikasjonsbyrå i kampen. (Østlendingen 12.02). Jeg tror det er bortkastede penger, gitt Helse Sør-Østs vedtak 31. januar om: «at den fremtidige sykehusstrukturen i Innlandet må ivareta en balanse mellom østlige og vestlige deler av sykehusområdet».

Elverum ligger heller ikke på latsida. Facebook-gruppa «fortsatt sykehus på Elverum» har 29.777 medlemmer p.t.

I motsetning til resultatet av møtet i Innlandet Arbeiderparti er min mening at dette «at alle kjemper for sykehus i egen by», ødeleggende.

Det skygger fullstendig for en faglig, kunnskapsbasert beslutning om plassering. I forbindelse med de høringsrunder som vil komme knyttet til plasseringsdiskusjon, vil vi forhåpentligvis kunne få et mer solid grunnlag for å diskutere akuttsykehuset.

Men det burde vært en diskusjon vi slapp – derfor må vi ikke gi opp tanken om ett sykehus ved Mjøsbrua.