Stafett for livet: En stafett for nærvær, framtid og håp

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For vel et halvt år siden hadde jeg ikke hørt om Kreftforeningens «Stafett for livet» og følgelig visste jeg heller ingenting om den. I dag kan jeg si at jeg veit mye, både om Kreftforeningens arbeid generelt, men enda mer om denne helt spesielle stafetten.

I første omgang kan det høres ut som et idrettsarrangement, der selve prestasjonen er det viktigste, der tida skal tas og vinnere kåres. Førstemann til mål er ikke målet, men motivasjonen og deltakelsen.

Det hele handler om å være til stede og å gjøre en innsats for dem som har vært eller er rammet av kreft. Og dem er det dessverre mange av. Og mest sannsynlig har vi alle sammen noen vi umiddelbart tenker på. Det kan være helt personlig, eller noen i familien, blant venner, naboer eller kolleger. Vi er berørt av det de aller fleste av oss.

Lykkeligvis er det slik, at selv om stadig flere rammes av kreft, er det også stadig flere som blir friske. Mye forskning, nye behandlingsmetoder og nye medisiner gir gode resultater for mange, men ikke for alle. Så fortsatt er det mye arbeid igjen.

Stafetten som skal arrangerer i høst på Gjøvik, er en av over 5000 liknende stafetter verden over, med over 4 millioner deltakere i 30 land. Det første arrangementet var det en amerikansk lege som sto for på 80 tallet. Han gikk/ løp i 24 timer på en idrettsbane etter at kona hans døde av kreft. Dette for å skape oppmerksomhet rundt og fokus på kreftforskning. Vi er med andre ord inne i en sterk tradisjon når startskuddet smeller på Gjøvik Gård, 14. September.

«Stafett for livet» handler altså om de som har vært eller er rammet av kreft. Vi inviteres til å delta for dem. Selve begrunnelsen for at stafetten varer i 24 timer, er knyttet symbolsk til det faktum at kreft ikke tar pauser. Den sover ikke om natta. Og de som er rammet skal vite at det til enhver tid er en på banen for dem. Minst en fra hvert lag skal være i gang rundt i løypa. Og de som er syke skal vite at det er en der ute som tenker på dem, er der for dem, går der for dem. Og for første gang tar vi ikke noe værforbehold. Stafetten skal gå hele døgnet uansett. Den som deltar vil både bli tørr og varm igjen, dersom været skulle tilsi det motsatte. Så fokuset skal være på dem som virkelig trenger det og som står i en helt annen utfordring enn litt ufyselig vær. En stafett for nærvær.

En lysseremoni deler døgnet i to. Personlig dekorerte lysposer fra deltakerne, pårørende eller andre, vil danne et stort lyshav i en ellers mørk høstkveld. Musikk, noen gode ord, ei skulder eller ei hånd vil prege disse minuttene av felles ettertanke.

Lysposene kan plasseres som bokstaver og danne ordet HÅP, eller det kan lages et stort hjerte, eller på andre måter hjelpe oss til å fokusere på det som virkelig betyr noe for oss.

Målet er å skape engasjement og deltakelse, og paradoksalt nok kanskje, skape glede, latter, feiring og jubel. For dette handler også om å feire livet, feire dagen, feire fellesskapet og nestekjærligheten.

Så en Stafett for livet, er nettopp det, en stafett FOR livet. Og du inviteres til å delta.

Selv midt i hverdagslivet, ja selv midt Storgata er det mulig å dele på hverandres byrder. Dele på smerten og sorgen og savnet, være til stede, være der med viljen til å lytte, vilje til å gå sammen. Og heldigvis også kunne dele gleden, det store smilet og den varme klemmen som bevis på at det tross alt ofte går bra.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken