Erik Røste sier kona Marit de ti siste åra har levd med at det har vært tre i ekteskapet. Det sier alt om hvor mye det krever å være leder for nasjonalsportens organisasjon i Norge.

Som skipresident har Røste vært øverste ansvarlig gjennom et tiår med enorm sportslig suksess for mange av grenene i Norges Skiforbund. Norske utøvere har i denne perioden reist hjem med over 100 gull fra internasjonale mesterskap, og mer enn det dobbelte i totalt antall medaljer. Fantastiske sportslige prestasjoner som har gledet og samlet hele skinasjonen.

Bak TV-kameraene har Røste og hans organisasjon tørket både søte og salte tårer sammen med utøverne, som et hardt arbeidende lag i opp- og nedturer gjennom alle timene som ligger bak prestasjonene. Også de som ikke resulterte i medaljer. Det er tross alt flest av dem. For det er mange hverdager, både for toppidrettsutøvere og grasrotmedlemmer, trenere, organisatorer, frivillige – og skipresidenter. Strengt tatt er det av vesentlig større betydning for Norge og Skiforbundets over 130.000 medlemmer hvordan disse hverdagene oppleves og tilrettelegges, enn hvordan medaljehøsten går.

Det siste året som skipresident ble hektisk, ikke minst på grunn av hoppkonflikten. Årsberetningen viser at det ble avholdt 11 ordinære styremøter, pluss hele 30 ekstraordinære styremøter. Det har utvilsomt vært en belastende sak for både forbundet og skipresidenten, som brukte sin siste tale i vervet til et kraftfullt oppgjør med netthets, sjikanering og direkte trusler som tillitsvalgte på alle nivåer også i idretten opplever.

– Vi har nådd et punkt der vi har oversteget en grense. Hvis man ikke tar standpunkt til det, man sitter nøytral og passiv, så får denne type krefter legitimitet, sa Røste, som ser at denne trenden gjør det vanskeligere å få folk til å stille opp, og engasjere seg.

Den siste utfordringen fra den avtroppende skipresidenten går til oss alle; å orke stå opp mot brautende tastetrykkere, når man vet det er riktig. Til sjuende og sist handler også det om våre felles verdier.