Gå til sidens hovedinnhold

Noras kamp for livet

Nora Hjorth Kjelvik (20) er rammet av Norges mest dødelige psykiske sykdom - anoreksi.

Artikkelen er over 5 år gammel

Høsten 2014. Nora setter seg inn på lunsjrommet på Esso. Hun ser prikker. Svetten renner nedover nakken, og hun kjenner hjertet sliter med å slå. Hun tar opp mobilen og ringer mamma.

– Hent meg, er alt hun orker å si.

Nora har blitt ekspert på å kjenne når verdiene hennes er lave. En time senere ligger Nora på sofaen hjemme, og mora har legevakta på telefonen.

– Jeg kjenner nesten ingen puls, sier hun til legevakta.

Framme på legevakta får Nora en skremmende beskjed. De har nettopp sjekket blodet hennes. Sykepleieren kommer inn i rommet og sier at neste stopp er Fredrikstad. Nora har kalium på 2,0. Det laveste hun noen gang har hatt. Under 1,5 er dødelig.

Leddene hennes stivner, og hun får krampeanfall i kroppen. I sykebilen ligger hun sammenkrøllet på senga. I full panikk spør hun ambulansepersonalet: «Ja, hvilke lag er det du heier på i Premier League da?»

Nora Hjorth Kjelvik (20) er rammet av Norges mest dødelige psykiske sykdom blant unge kvinner – anoreksi.

Følte ikke press fra samfunnet

– For mange starter det med at de vil ned i vekt, men slik var det ikke for meg. Jeg var jo idrettsjente og følte ikke press fra verken samfunnet eller meg selv. Det var rett og slett bare et produkt av veldig mange ukontrollerbare ting som skjedde, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle, sier Nora.

20-åringen har vært innlagt på sykehus seks ganger, på institusjon tre ganger og mottar per dags dato hjelp fra Distriktpsykiatrisk senter (DPS) på det gamle sykehuset i Halden.

Hun har vært preget av både angst og depresjon, men hoveddiagnosen har vært anoreksi med tidvis atypisk anoreksi. Det startet i 2009, men var av og på fram til 2012. Da ble hun tatt på alvor. Flere tøffe år fulgte, men situasjonen i dag er helt annerledes enn for både ett, to og tre år siden.

– Jeg tror det handler om modenhet. Mye har hendt det siste året. Nå innser jeg at en tilnærmet frisk hverdag er hundre ganger bedre enn en sykdomspreget en.

Det er friminutt på Tistedal Skole. Skolebarn som leker og spiller fotball på kunstgressbanen fyller lydbildet. Vi ser Nora på god avstand. Hun gir oss et enormt smil og vinker oss bort til seg. Da vi spurte om hvor vi skulle møtes, var det ingen tvil om at vi skulle til Tistedal, hvor hun spiller fotball for TTIF.

 

Det er vanskelig å se at den glade og sprudlende jenta har slitt med alvorlige spiseforstyrrelser i over sju år.

– Jeg husker veldig godt den første gangen jeg ble konfrontert med det. Da hadde spiseforstyrrelsen foregått i over ett år. Jeg satt på med en fra damelaget på vei hjem. Også spurte hun om jeg spiste nok. Jeg husker jeg ble veldig nervøs og tenkte «nå er det synlig», forteller Nora.

Det første året på ungdomsskolen slet Nora med depresjoner og angst. Det var ikke før et par år etter, at spiseforstyrrelsen kom til overflata.

– I begynnelsen opplevde jeg å ikke bli tatt på alvor fordi jeg fungerte så bra som jeg gjorde. Jeg var jo alltid med på sosiale ting og var aktiv med fotballen.

Spiseforstyrrelsen

Høsten 2012 ble hun derimot tatt på alvor. Nora fikk lave blodverdier, og slet med hypokalemi. Det betyr at hun hadde farlig lavt nivå av kalium i kroppen. Det kan føre til hjerterytmeforstyrrelser og er i ekstreme tilfeller dødelig.

Underernæring kan medføre en rekke symptomer som dehydrering, problemer med tarmene, konsekvenser for hårveksten, nedsatt immunforsvar, fare for redusert høydevekst, hjerterytmeforstyrrelser, samt nyre- eller leversvikt.

– På den tiden var det også mye oppkast som bidro til hypokalemien, sier Nora.

Det er tydelig at hun syns det er vanskelig å prate om den tiden.

Pasienter med anoreksi kan streve med å erkjenne at de er syke, og er ambivalente til endring. De kommer sjelden i behandling på eget initiativ og dropper ofte ut av behandling.

– Jeg nektet for at jeg hadde et problem. Jeg hadde en frykt for at noen skulle ta fra meg spiseforstyrrelsen. Det var det eneste lille, trygge jeg hadde. Når noen ville ta den vekk, ble jeg panisk.

Ringeklokka lager en velkjent lyd som forteller at barna skal inn å ha undervisning. Skolegården blir tom på et blunk, og plutselig er det veldig stille.

– Ville du ikke bli frisk fra spiseforstyrrelsen?

– Nei, når det er mye uforutsigbart som skjer, som for eksempel dødsfall, skilsmisse eller krangling, så er det ting du ikke kan kontrollere selv. Jeg tror at alle mennesker har et behov for kontroll på en eller annen måte. Når du da ikke finner det i noen ting, utenom det å kontrollere maten, så blir det en type rus. Det er som å nekte en narkoman å ta heroin.

Sammen med psykologer og veiledere, har de brukt halvannet år på finne svaret på hvorfor Nora har blitt rammet av sykdommen.

– Det nærmeste svaret vi kommer, er at det ble en måte å styre og kontrollere mine egne følelser på, sier Nora.

Jeg hadde en frykt for at noen skulle ta fra meg spiseforstyrrelsen. Det var det eneste lille, trygge jeg hadde.

 

Institusjoner

Nora har vært inn og ut av institusjonen Capio Anoreksisenter tre ganger. Og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUPP) fem ganger.

Den første gangen hun ble lagt inn på institusjon, var det frivillig tvang. Der lærte hun å jobbe mot sine egne tanker og fikk ernært kroppen.

På Capio Anoreksisenter fikk Nora kontinuerlig observasjon. Hun fikk ikke gå i trapper, og hvis hun skulle gå i det hele tatt, måtte hun gå veldig sakte, og ligge mest mulig stille. For å bruke minst mulig energi. Den første tiden på senteret satt hun og spiste sammen med personalet. De ikke bare lagde maten, men så på at hun spiste og ryddet opp når hun var ferdig.

Ingen kjære mor

– De følger med på tempo og måten du spiser på. Du blir satt på plass med en gang. Det er ingen kjære mor, men det er helt, helt nødvendig i en slik fase.

Veiledningen gjennom Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUPP), har hun ikke en like god opplevelse av.

Det blir en type rus. Det er som å nekte en narkoman å ta heroin.

Det blir en type rus. Det er som å nekte en narkoman å ta heroin.

– Hver gang jeg har blitt skrevet ut fra BUPP, har det vært fra egne utsagn om at jeg hadde det bra. Da jeg hadde min første permisjon fra Capio Anoreksisenter på 12 uker, og fortalte BUPP at jeg var frisk og at alt var bra, trodde de på meg, og det ble avslutningstime. Etter det har jeg ikke hatt noe veiledning eller kontakt med dem. De tok meg på ordet, og det er skummelt, for jeg var langt fra frisk.

Spiser lite og kaster opp

Den verste perioden til Nora, var da hun hadde atypisk anoreksi, som er en mellomting mellom anoreksi og bulimi. I tillegg til at hun spiste svært lite, kastet hun også opp maten.

Da våknet hun mellom 05-05.30 hver morgen av sult, spiste tre knekkebrød, og kastet det opp igjen. Så sov hun til klokka 10, og satte seg i stua sammen med mammaen og strikket og drakk te.

Deretter var det middagstid hvor hun hadde to valg. Enten å spise nede med mammaen, og kaste opp maten senere, eller ta med middagen til soverommet hvor hun kastet alt i en isboks hun gjemte på rommet. Bare mammaen fikk se henne spise, så var det greit.

– Jeg måtte som regel sitte en halv time etter måltidene, men jeg klarte alltid å prestere i å lure meg unna for å opprettholde sykdommen. Det førte til at mamma måtte følge etter meg overalt.

Løp en mil ekstra

På kvelden, da Nora skulle ha fotballtrening, løp hun som regel til og fra trening. Som blir cirka en mil ekstra.

– Jeg fikk mellom to til seks timer søvn hver natt. Jeg dro ikke på skolen, hadde ingen kontakt med vennene mine, og spiste egentlig ingenting. Jeg ble helt manisk.

Nora valgte å få hjemmeundervisning på institusjonen Capio Anoreksisenter, og er ferdig med videregående skole nå til sommeren.

– Det som har hjulpet meg aller mest, er Capio Anoreksisenter. De benyttet kognitiv terapi. I tillegg viste de nærhet og forståelse. Et ganske tungt opplegg, men det var verdt det.

Snudde ryggen til anoreksien

Vinteren 2014 var den perioden Nora forklarer som mest vanskelig. Da begynte sykdommen å ødelegge henne fysisk. Hjertet slo ujevnt, hun hadde lavt kalium og blodprøvene var dårlige. Hun fikk beskjed om at hjertet kom til å stoppe hvis hun ikke endret livet sitt.

– Det var to grunner til at jeg snudde. Jeg mistet ei god venninne i Hafjell-ulykken desember 2013 og farmora mi i februar 2014. Det siste farmor sa til meg var: «Begge vi to holder på å dø, men du kan gjøre noe med det». Den traff meg. Det førte til at jeg klarte å snu ryggen til anoreksien.

På den lange veien til å bli frisk, har Nora satt seg forskjellige mål som hjelp. Hun veide 45 kilo på sitt minste, og på en jente som er 174 centimeter høy, tilsvarer det en BMI på 14,9. I dag har hun en BMI på 22. En BMI på mellom 18,5 og 25, regnes som normalvektig.

Kroppsforvrenging

Hun ringte institusjonen Capio Anoreksisenter som satt sammen en plan om hva og hvordan hun måtte spise. Den planen fulgte hun slavisk.

– Til å begynne med skulle jeg spise 1200 kcal om dagen, og etter tre måneder var jeg oppe i 2500 kcal. Jeg gikk skikkelig inn for det, og selv om det er veldig spiseforstyrret å telle kalorier, veie og ordne, ble det brukt til noe positivt. Da la jeg på meg 13 kilo.

– Følte du noen gang presset med å være tynn?

– Det kom etter hvert da jeg ble mer og mer underernært. Får ikke hjernen nok næring, tenker du ikke klart. En blir redd for å begynne å spise igjen. Da kom også kroppsforvrengingen og det ødelagte selvbildet. Men helt ærlig, jeg har aldri følt meg tynnere enn det jeg gjør nå. Jeg følte meg stor da jeg veide 45 kilo. Jeg tenkte ikke rasjonelt i det hele tatt.

Nora i dag

I dag har ikke Nora et like stort behov for kontrollen. Hun forklarer at det er mye oppturer og nedturer med sykdommen, og at det ikke er en stabil kurs fra syk til frisk.

Jeg har aldri følt meg tynnere enn det jeg gjør nå.

 

– Det er en modningsprosess, for du finner andre verdier. Sånn sett har fotballaget jeg trener hjulpet meg veldig mye. Der har jeg en rolle og et mål, kontra det å sitte hjemme og kun konsentrere seg om et veldig destruktivt mål. Jeg ser målstreken på noe som har virket evigvarende, som for eksempel videregående skole. Men jeg må stadig lete etter ting som motiverer meg.

–Hvordan er det fysiske nå?

– Alt tar tid for kroppen. Fysiske ting som blodsirkulasjon, blodtrykk, puls og verdier er fortsatt preget. Jeg har lært å tenke at ikke alt fikses ved et knips. Jeg må være tålmodig.

Må alltid være på vakt

Hun forteller at sykdommen er slu og skummel siden en blir så apatisk, likegyldig og selvsentrert. Man tar ikke ting på alvor, før det smeller.

– Det er viktig å huske at det ikke er nødvendigvis de som er tynnest som er sykest. Du kan være alvorlig syk uten å være undervektig.

Nora mener at hun overlevde på grunn av at hun er sta og målbevisst.

– Det er mange som sier at det første steget er å innrømme problemet selv, men det er en ganske lang prosess. Det sitter langt inne. Mitt råd er at man må prate med noen. Fortelle hvordan hverdagen ser ut, og spørre hva du gjør feil. Gjerne med en helsesøster, lærer, venn eller til og med en nabo.

– Jeg tror heller aldri man blir hundre prosent frisk av denne sykdommen, men at man alltid må være på vakt. Jeg tror det er det jeg er nå. På vakt.

Kommentarer til denne saken