Det norske velferdssamfunnet er helt avhengig av en streng og ansvarlig innvandringspolitikk. Det er også nødvendig med en politikk som ikke gir særfordeler til de som kommer til Norge som innvandrere og som av den grunn sikrer høyere sosiale ytelser.
Derfor er det skuffende at Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte imot regjeringspartienes forslag om å fjerne fordeler som gir særbehandling til innvandrere i Norge.
I tillegg til å medføre en forskjellsbehandling er disse fordelene kostnadsdrivende. Tiltakene som ble foreslått kunne gitt en innsparing i folketrygden og andre statlige ordninger på om lag 175 millioner kroner det første året. I framtiden kunne fjerning av særfordeler gitt en innsparing på opp mot 5,1 milliarder kroner årlig.
Et eksempel på forskjellsbehandlingen er muligheten for uføretrygd. Tre personer i samme alder som er utsatt for samme ulykke og skade får helt ulike utfall når de søker om uføretrygd. En norsk statsborger som har bodd i utlandet i noen år og flyttet tilbake til Norge har ikke krav på uføretrygd før han har bodd i Norge i tre år. Det samme botidskravet gjelder også en person som har fått opphold i Norge på humanitært grunnlag. De må leve resten av livet på sosialhjelp, dersom de blir uføre før botidskravet er oppfylt. En person som har fått opphold i Norge som flyktning, kan få innvilget uføretrygd når som helst, fordi det ses bort fra kravet til botid for flyktninger. Det betyr at norske statsborgere ikke får de samme rettighetene som dem som nettopp har ankommet landet, selv om de kanskje har betalt skatt i Norge i mange år tidligere.
Dette står i FrPs partiprogram 2017-2021:
Hovedprinsippet i Fremskrittspartiets innvandringspolitikk er likebehandling der ingen grupper gis særbehandling. Det må legges vekt på at alle som har lovlig opphold i Norge, skal være sikret en rettferdig behandling. Det bør vurderes å etablere en alternativ folketrygdordning for arbeidsinnvandrere.
Sosiale ytelser bør i større grad knyttes til statsborgerskap eller andre hensiktsmessige avgrensinger. Det bør også være en forutsetning for enkelte sosiale ytelser at innvandreren integrerer seg og lærer norsk.
Det er et statlig ansvar å motta flyktninger, og staten bør derfor dekke dokumenterte utgifter kommunene har i forbindelse med bosetting under introduksjonsprogrammet.
Særordninger med stønader for innvandrere bør opphøre.
Det er kommunen selv som skal bestemme om den er klar til å ta imot flyktninger. Kommunen forplikter seg til å følge opp flyktningene slik at de blir integrert i lokalsamfunnet.