Jeg skal være kontaktlærer for deg og klassen, og dere er 28 elever til sammen. Nå tenker kanskje de voksne at det var veldig mange, men at det sikkert går bra. Vi har jo fått en lærernorm. Dessverre sa ikke denne normen noe om gruppestørrelse, altså hvor mange elever som kan være i en klasse, eller i et klasserom, sammen. Den sa bare hvor mange lærere det skulle være per 15/20 elever, om man legger sammen alle elevene på skolen og regner ut et gjennomsnitt. På vår skole er det mange små klasser, og lærernormen er oppfylt på papiret. Derfor skal alle 28 være sammen, med én lærer per time.

Det kommer nok til å ta litt tid før du og jeg blir ordentlig kjent. Jeg skal nemlig bare være sammen med dere et par timer om dagen. Selv om jeg er allmennlærer, og utdannet til å kunne undervise i mange fag, får jeg bare undervise i de fagene jeg har «nok» studiepoeng i. Derfor vil det være mange faglærere i klassen, og du vil møte 3 eller 4 ulike lærere hver dag. Alle har nok studiepoeng altså, så det kommer sikkert til å gå bra. Det kan jo mamma og pappa prøve å trøste deg med, om du skulle være trist og grue deg litt til å dra på skolen.

En timeplan er vanskelig å legge. Derfor fikk vi ikke til at den samme læreren begynner og/eller avslutter dagene med dere gjennom uka. Alle lærerne skal derfor starte hver sin dag med dere, og avslutte med dere en annen dag. Vi skal prøve å gjøre ting så likt som mulig, men folk er jo forskjellige, og det er det viktig å lære seg. Derfor kan vi ikke love at vi får det til på en måte som er trygg og forutsigbar for deg.

Ettersom jeg ikke har nok antall studiepoeng, skal jeg ta videreutdanning dette skoleåret. Det betyr at jeg kommer til å være borte fra skolen to dager i uka. Da skal klassen ha vikar. Skolen klarte ikke å få tak i en kvalifisert vikar med lærerutdanning, det er jo lærermangel her i landet. Heldigvis var det noen som kjente en på 19 år, som skulle ha et friår etter videregående. Han har jo lang erfaring med å gå på skolen selv, så han klarer nok fint å ta vare på dere i mine timer, de dagene jeg er borte.

Før hadde vi to lange friminutt, på 30 min hver, hver dag. Slik er det dessverre ikke lenger. Vi får stadig beskjed om at noe nytt skal presses inn i skoledagen. Derfor har det blitt mindre tid til friminutt og frilek. Heldigvis har politikerne bestemt at alle elever skal ha 1 time fysisk aktivitet hver dag. Ikke en time med kroppsøving altså, men en time i de andre fagene. Det blir med andre ord ikke så mye tid til frie aktiviteter, å leke med andre eller utvikle sosial kompetanse, men du skal få løpe masse, med sprett og tjohei. Når jeg sier «hopp» skal du få hoppe.

Kjære fremtidige førsteklassing, jeg håper vi får det fint sammen. Jeg kan ikke lenger love at jeg vil forstå forskjellen på når «vondt i magen» faktisk er vondt i magen, og ikke at du føler deg litt utrygg, gruer deg til å gå alene hjem, at det egentlig er fordi mamma og pappa kranglet da du gikk på skolen, eller fordi Pus er syk. Jeg kan ikke love at jeg skjønner at du har masse uro i kroppen fordi du gleder deg så veldig til du skal på Badeland i helgen, at du venter på at bestefar skal hente deg etter skolen eller fordi du snart skal få en lillebror eller lillesøster. Det er ikke sikkert at jeg ser at du ikke hadde med deg mat i dag heller, eller at du ikke har hatt skifteklær på plassen din hele uka. Jeg kan ikke lenger love at jeg klarer å se hva øynene dine egentlig prøver å si meg, vise meg, forklare meg. Det er ikke sikkert jeg klarer å være «tankeleser» lenger, og forstå, bare ved å ta en titt på deg, hvilke tanker hodet ditt jobber med.

Vi vil ikke få nok tid sammen. De gode og tillitsfulle relasjonene jeg alltid jobber hardt for å skape, slik at skolehverdagen din skal bli trygg og forutsigbar, de vil jeg ikke lenger klare å etablere på bare noen uker. Vi får for lite tid sammen til det. Det betyr ikke at jeg ikke vil jobbe like hardt som før. Det betyr heller ikke at vi ikke skal klare å komme oss dit. Det betyr bare at veien blir lengre og vanskeligere, for oss begge to. Kanskje må vi begge jobbe oss gjennom litt magevondt, tørke unna noen tårer, og kjempe mot frykten for at skolen ikke skal klare å gi deg det du trenger aller mest – et trygt og godt læringsmiljø.

Vi får ikke nok tid sammen, du og jeg. Allmennlæreren døde stille ut, uten at noen forsto hvor mye det ville komme til å påvirke skolestarten, skoledagene og skolegangen din. Ingen så ut til å forstå at verken videreutdanning, «nok» studiepoeng eller mer fysisk aktivitet aldri kan være nok til å gi deg det du virkelig trenger, og fortjener, i ditt første møte med skolen – en trygg og forutsigbar skolehverdag, med voksne du kjenner godt og har tillit til, og som ser deg som det hele lille mennesket du er.