Voldtekt er den store skrekken. En uopprettelig krenkelse av egne fysiske og psykiske grenser, som kan gjøre det vanskelig å leve. Og så viser forskningen nå at dette er i ferd med å bli ganske vanlig i Norge?

Som kvinne blir jeg uvel bare av å forsøke tenke konsekvensene fullt ut. Som tenåringsmor blir jeg redd, sint og trist.

For det er et utålbart omfang av voldtekter som skisseres opp i en ny kundersøkelse. Hver fjerde kvinne av de 4000 som svarte i forskningsprosjektet, sier at de har vært utsatt for voldtekt. Det er over 50 prosent flere enn for snaut ti år siden. Blant de yngste, sier dobbelt så mange nå at de er utsatt for voldtekt.

Hva i all verden er det som har skjedd dette siste tiåret? Og hvordan kan vi ha unngått å kartlegge det?

I 2021 ble det anmeldt 2574 voldtekter eller voldtektsforsøk i Norge. Myndighetene anslår at rundt ti prosent av alle voldtekter anmeldes. Kanskje fordi mer enn av åtte av ti voldtektsanmeldelser henlegges, og av de få som kommer til retten, er frifinnelsesprosenten fem ganger så høy som i straffesaker generelt.

Statistikken beskriver en situasjon som gir meg frysninger; av de siktede er det klart flest i aldersgruppa 14–15 år, og de fleste overgrepene har skjedd mellom bekjente, på en eller annen fest. I forhold til sist gang voldtektsomfanget ble kartlagt, er nå dobbelt så mange av de siktede i alderen 12 til 18 år.

Det som uomtvistelig har skjedd det siste tiåret, er at alle barn med mobilen i lomma vokser opp med fri tilgang til en verden som kommersialiserer sex og glorifiserer vold. I gode år for utvikling av holdninger, tilbringer altså arvingene timevis med hele verdens Andrew Tate-er og Cardi B-er. Tenk litt på det, i sammenheng med kunnskapen om at hva vi gjør, påvirkes tungt av det vi antar at andre gjør – eller det vi tror andre synes er greit.

På Løten har skoler blåst i varselfløyta om hvordan språkbruken utvikler seg blant de helt yngste. Jeg kan forsikre at det ikke er et lokalt fenomen der borte. Det er noe helt absurd i å høre småjenter forsvare at gutter kaller dem «horer», «bitches» og det som verre er, fordi det er etablert for dem at dette bare er slang for «jenter».

Det er jo akkurat dette som kommer til uttrykk i russelåtene som blir skjelt ut hvert eneste år. Låter som gutter og jenter danser seg gjennom i en ellevill festperiode. Før det bærer nesten direkte ut i forsvaret. Et forsvar som nå er i hardt vær for behandling av varsler om overgrep og voldtekter de to siste åra. Et forsvar hvor varslere melder at voldtekter ikke blir tatt på alvor, at seksuell trakassering får skje helt åpenlyst, mens tilskuere ler og lar det pågå.

Alt henger sammen med alt. Dette er selvsagt ikke en ukultur som oppstår når folk kommer ut i forsvaret. Det starter lenge før der. Da må bevisstheten og forebyggingen gjøre det også. Og det må være noe mer enn å sette på filmer med seksualundervisning i elevenes matpause.

Psykolog Atle Austad uttalte nylig i Norge bak fasaden på TV2 at han tror antall voldtekter kunne vært halvert om vi hadde hatt en kontinuerlig samtale med, og rettledning av barn og unge om seksualitet gjennom formative år. Men for generasjoner som har vokst opp med at sex var tabu, er det kanskje våre egne holdninger som hindrer oss i å bidra til å snakke de nye utfordringene ihjel for kommende generasjon?

Regjeringen møter den nye, sjokkerende kartleggingen med å sette ned et ekspertutvalg. Det er for så vidt bra. Men det de kan gjøre noe med, er målretting av den offentlige innsatsen. Alt det andre er opp til oss der hjemme. Vi som sitter med makta over wifi og lommepenger, må også ta ansvar for å sette og forklare grenser.