Vi er foreldre til barn på ungdomsskole og videregående skole på Gjøvik. Dette er en av kommunene som er hardest rammet av lærerstreik i Norge. Våre barn på henholdsvis 12 og 15 år har kun hatt én uke skole etter sommerferien før det ble full streik. Nå har de kun 2-4 timer per uke.

Vi er meget bekymret for alle disse barna og ungdommene som nå kommer ut av en lang sommerferie og ikke minst en pandemi der både den faglige kvaliteten og det sosiale har vært sterkt redusert. De kommer ikke i gang med «livene sine» og nok en gang har de ingenting å gå til på dagtid. Nok en gang er det barna som rammes. Og det er de samme barna ...

Vi jobber hardt for å holde på søvnrutiner og «ramme inn» våre barn da vi tror det er viktig framover, men det er ikke lett å motivere barna for hjemmeskole etter lange perioder med dette de foregående årene.

Vi går rundt på jobb med vondt i magen, dårlig samvittighet og frykt for hvor lenge streiken vil vare og konsekvenser det vil få.

Vår bekymring går også til de sårbare ungdommene som ikke har like «våkne» foreldre eller som har en jobb der det ikke er mulig å følge opp barna litt ekstra i denne tiden. Der barna/ungdommene nok en gang dingler uten mål og mening og ikke fanges opp av andre voksne.

Vi hørte på nyhetssending denne uken at helsetilsynet som vanligvis vurderer om en streik gir fare for liv og helse, ikke skal inn og vurdere denne streiken. Nettopp fordi det ikke er fare for liv og helse. Men hva med den psykiske helsen til barn og unge? Har vi ikke lært av to år med pandemi at det nettopp er barna som har betalt den høyeste prisen ved at det i kjølvannet av pandemien ikke er nok hender til å ta seg av stadig flere barn og unge som sliter med psykisk helse? Hva man definerer som liv og helse bør diskuteres!

Videre hørte vi denne uka at utdanningsminister Tonje Brenna ikke vil blande seg inn i konflikten mellom utdanningsforbundet og KS. Dette er tydeligvis en konflikt mellom partene som politikerne ikke vil ha noe med å gjøre. Ikke akkurat betryggende ...

Av disse grunner ser vi ingen ende på denne streiken og Utdanningsforbundet har sagt at de har mye penger å streike for. Videre er KS låst i andre enden. Mens dette pågår ender det kanskje med at en av oss blir sykmeldt fordi vi føler at en av oss bør følge opp skolegang til egne barn?! Og mange barn og unge blir desillusjonert og mister mye av meningen med å stå opp om morgenen.

Vi trenger ikke komme med eksempler på hva en langvarig streik kan føre til, det forstår de fleste. Spørsmålet er hva vi som foreldre kan gjøre? Skal vi bare resignere og godta at våre barn ikke får oppfylt kravene de har via opplæringsloven?

Våre barn skal til våren ha akkurat den samme eksamenen som ungdom fra andre deler av landet, der det har vært full undervisning. Denne streiken rammer derfor skjevt og er i bunn og grunn urettferdig. Og jo lenger den varer, jo mer lider enkelte unge mennesker i dette landet.

Nå er det på tide at ansvarlige voksne finner en løsning på denne konflikten. Våre barn har ingen tid å miste!