Gå til sidens hovedinnhold

Sikring av egen matproduksjon er beredskap

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Beredskap» – et ord vi har kjent nærmere på det siste året. Ordet kan settes i sammenheng med termene «forsvar», «ansvar» og «parat». Frykten for å ikke få kjøpt maten man trenger, eller å ikke ha beskyttelseutstyr mot dødelig smitte, gjør noe med oss.

Å ha en strategi for ulike situasjoner som kan oppstå, er noe som kan forventes av et land som Norge, med de ressurser og muligheter for planlegging og risikovurdering som er tilstede. Å kunne ha et lager av medisiner, varer og næringsmidler som trengs dersom forsyninger hindres, er ikke bare lurt men helt nødvendig. Sikring av egen matproduksjon noe av det viktigste vi kan gjøre i beredskapssammenheng. Enten det er et virus, en naturkatastrofe, krig eller sabotasje; resultatet kan være vanskelig eller umulig flyt av varer og import av livsviktige ting for samfunnet. Kun tre prosent av Norges areal er dyrkbar jord. Likevel bygges det ned flere tusen dekar med matjord hvert år. Å sikre at matjord brukes til å produsere mat er et nasjonalt og samfunnskritisk ansvar. Det handler om egen matsikkerhet.

Antallet sauer og melkekyr går ned, det samme gjør det totale jordbruksarealet som er i drift i Norge. Siden jordbruksressursene i Norge er spredt, vil De Grønne satse målrettet på de små og mellomstore brukene, gjennom kvote- og tilskuddspolitikken for å utnytte disse ressursene best mulig. Vi vil øke matproduksjonen basert på norske ressurser, blant annet ved å gi bedre støtte til beiting. For kan det egentlig kalles norsk kjøtt når dyrene er inne og spiser importert fôr fra Latin-Amerika?

Vi har kvaliteter som gjør norsk landbruk spesielt. Norges klima med passe temperatur, passe fuktig vær og lyse somre gir flott gresskvalitet som via beitedyrene gjøres om til menneskemat. Ved beiting stimuleres gresset til å gro mer, det blir mer fangst av CO2 og mer mikroliv under røttene og næring til plantene. Vi må fase ut importen av korn og soya til fôrprodukter. Vi har vært rike og kunne kjøpe korn til høye priser, men noen ganger er det ikke bare prisøkning, men eksportstopp fra land som Russland. Beredskapslagrene våre av korn må tilbake. Kostnaden vil omtrenlig være på 50 millioner kroner i året. Det er rundt 2 promille av det regjeringen har brukt på krisepakker og andre tiltak under koronapandemien.

Et annet område er å benytte utmarksområdene våre og hindre nedleggelse av gårdsbruk samt et comeback av seterdriften – dette ville være en vinn-vinn situasjon med hensyn til både å ta vare på kulturlandskap, lokal mat, verdiskapning og identitet, og for å øke andel av melk og kjøtt som er basert på utmarksressurser. Vi har mye å ta tak i og spennende muligheter å arbeide videre med. Naturbeite, slåttemark, kystlyngheier og høstingsskog – alle disse særegenheter som gir biologisk mangfold og en artsrikdom som er livsviktig å ta vare på. Å gjøre seg avhengig av å måtte importere maten og fôret er verken intelligent eller ansvarlig.

La oss ta kloke valg som sikrer at vi har beredskapen i orden så vi kan føle oss både trygge, men også stolte over ikke å ha nedbygget det som generasjoner av bønder før oss har arbeidet så hardt for – artsrikdommen i enger og marker, de livsviktige frøene som kan berge oss gjennom kriser og som kan tåle klimaendringene vi er omgitt av. La oss være parat til å ta ansvar.

Kommentarer til denne saken