Statsforvalterens vedtak om stopp i settefiskproduksjonen i Hunderfossen-anlegget, vekker et sterkt engasjement i aviser og ikke minst i sosiale media. Debatten synes å være svært polarisert, mellom tilhengere av fortsatt settefiskproduksjon og tilhengere av naturlig rekruttering. I en diskusjon på Facebook-siden Mjøsfisker’n fremkommer det imidlertid at det er enighet mellom forskningsmiljøene når det gjelder forvaltning av hunderørret.

Settefisk-tilhengerne viser til en studie gjort av fagmiljøet ved Universitet i Oslo. De tok utgangspunkt i data fra fisketrappa i Hunderfossen i perioden 1966-2016 og utviklet en populasjonsmodell basert på data om livsfase, overlevelse, vekst og reproduksjon. Alle de nevnte faktorer har en stor grad av iboende variasjon og usikkerhet. Modellen viser at etter 70 år fra nå vil fortsatt ikke ørretbestanden være utdødd, selv om settefiskproduksjonen stoppes. Unntatt fredning, vil fangst av ørret mellom 50-70 centimeter gi minst negativ påvirkning på bestanden. Analysen bygger på mange usikre forutsetninger, selv om den kanskje er den best måten vi har til å se inn i fremtiden.

Mye har skjedd i Gudbrandsdalslågen etter 2016. Det har blitt innført sesongkvote på antall ørret det er lov å avlive. Regulanten har økt minstevannføringen på regulert sone, det er gunstig for fiskeproduksjonen. Tallene viser rekordstore oppganger av fisk de siste årene og andelen villfisk har økt. Lukemanøvreringen er forbedret og det gjennomføres lokkeflommer for å få ørreten forbi kraftverksdammen. Tiltakene som regulanten de senere år har innført er et direkte resultat av forskningen som Morten Kraabøl og Norsk institutt for naturforskning har gjennomført i Lågen.

Det som bekymrer fiskerne i dag er nedvandringsproblematikken over demningen, at inntaksrista ikke er forbedret og at gjentatte driftsavbrudd både sommer og vinter kan skade overlevelse av yngel og overvintrende storørret. Dette må regulanten få orden på. I Mjøsa er det tilnærmet fritt fiske. Fiskeforskriften for Mjøsa datert 2006 er overmoden for revidering. Mange mjøsfiskere praktiserer fang og slipp fiske og det bidrar også til stor oppgang i Lågen.

De som mener det er viktig å vektlegge at hunderørreten i større grad skal gyte naturlig i elva, støtter seg til kunnskapsgrunnlaget som er lagt til grunn i tilbaketrekningen av settefisk-pålegget. Kunnskapsgrunnlaget er basert på antall vill- og settefisk som har passert fisketrappa i Hunderfossen og andel settefisk i fangster. Regulanten har øket minstevannføringen på regulert sone, noe som er gunstig for fiskeproduksjonen. Alt dette er basert på vitenskapelige studier, og dermed er også disse tallene mer reelle enn modelleringstallene. Ønsket om naturlig gyting er videre støttet opp under i forslaget til handlingsplan for storørret i Norge. Miljødirektoratet har her foreslått at Mjøsa og Lågen skal bli et nasjonalt storørretvassdrag, noe som tilsier at bestanden vil overvåkes nøye. Vedtaket om å stanse utsettingene, med mulighet til å raskt gjenoppta settefiskproduksjonen dersom det viser seg å være behov for det, er derfor i tråd med fagkunnskap og anbefalinger fra direktoratet.

Jeg støtter derfor Morten Kraabøl sitt innlegg, hvor han oppfordrer til mer samarbeid mellom fagmiljøer og interesseorganisasjoner rundt Mjøsa. En god dialog mellom aktører vil gagne saken bedre enn å motsi både hverandre, kunnskapsgrunnlaget og eksisterende lovverk. Fiskingen er viktig for mange og framtida må vi skape sammen.