Den siste tiden har «aksjonsavisa» for akuttsykehuset på Lillehammer, GD, svingt pennen, både i form av artikler og kommentarer. Anført av klak(redakt)ør Grotli og ordføreren i Lillehammer har man benyttet korona-krisen for alt det er verdt til å føre en kamp for sitt sykehus. De har pekt på at de har behandlet flest koronapasienter, og dermed må bevares som akuttsykehus. Det er ganske spesielt å bruke den verste krisen etter andre verdenskrig som påskudd i sin argumentasjon. Det er helt riktig at Lillehammer har hatt flest koronapasienter. For oss som har hatt kjennskap til vurderingene som ble gjort, var det SI-ledelsen som bestemte at de første pasientene skulle behandles på Lillehammer, uansett bosted. Denne beslutningen var det uenighet om innad ved sykehusene. Samtidig var det ikke så rart at sykehuset på Lillehammer ble brukt; det var i begynnelsen av virusets utbrudd i Gudbrandsdalen og Lillehammer spredningen var størst. Dessverre har folk mistet livet i kampen mot viruset i de områdene.

Målet fra ledelsen i sykehuset var, dersom dette eskalerte, å utnytte kapasiteten på Lillehammer først, før man la inn koronapasienter på de andre sykehusene. Heldigvis ble ikke antall pasienter som først fryktet. Tiltakene vi satte inn i Gjøvikregionens kommuner og andre regioner fungerte. Vi er veldig glad for at vi så langt har sluppet unna dødsfall i vår region – selv om vi sjølagt ikke har noen garanti for at det ikke vil skje oss også.

Lillehammerordføreren brukte, eller misbrukte, situasjonen for alt det var verdt. Gjennom en endeløs skryt av «sin» infeksjonsavdeling brukes den som et argument for deres del; en infeksjonavdeling som til tross for såkalt «områdefunksjon» de andre regionene i Innlandet knapt nok har hatt tilgang på. Infeksjonsavdelingen på Lillehammer har dessverre aldri betraktet seg selv å være et tilbud for hele Innlandets befolkning. Det måtte en krise til for å skjønne at de var mer enn seg sjøl nok. Etter hva jeg forstår har for øvrig sykehuset på Gjøvik like mange spesialister i infeksjonsmedisin som Lillehammer.

Mens andre ordførere, meg sjøl inkludert, har brukt tiden lokalt til å håndtere krisen, har Lillehammers politiske ledelse i kompaniskap med avisa GD brukt tiden til å drive sin kamp. Det siste de har gjort er å hamre løs på den sittende, og for tiden konstituerte divisjonsdirektøren, Kari Mette Vika. Hun har, slik ledere skal, forsøkt å peke på hvor utfordringen i Divisjonen Lillehammer/Gjøvik hovedsakelig ligger. Utfordringen ligger i betydelig grad i den ukulturen som sykehuset på Lillehammer har stått som forvaltere av i lang tid under avisens begeistrede heiarop. Derfor føres det nå en kamp både internt på huset og i avisspaltene mot ledelsen; en oppførsel en skulle tro utdannede mennesker ikke fikk seg til å prestere.

Innlandssykehusene og kommunene håndterer nå den verste krisen på 80 år. Da benytter Lillehammers politiske ledelse, med sin lokalavis på slep, tiden til en kamp som bidrar til ytterligere polarisering og turbulens. Det er totalt uakseptabelt. Jeg regner med at ledelsen i Sykehuset Innlandet og Helse Sør-Øst legger merke til denne oppførselen. En slik fremgangsmåte er ikke automatisk er til deres fordel; kanskje kan den faktisk virke tvert imot sin hensikt når viktige beslutninger skal tas. En utnytting av en vanskelig situasjon med mildt sagt svært tvilsomme argumenter bør ikke belønnes når viktige avgjørelser skal tas.