Et tankekors fra en gubbe i psykiatrifaget; hvorfor prioriterer vi ikke barna først i psykisk helsevesen? Det koster nesten ingenting av koordinerte tjenester; BUP, barnevern, skoletiltak og så videre for å hindre en eneste ungdomsufør.

En ufør pluss minus rusproblem koster minst 40 ganger mer enn skikkelig faglig innsats i noen år. Vi snakker sikkert 30-50 millioner i statlige utgifter gjennom liv som kunne vært levd bedre per barn, men som vi gir opp. De droppes, og flyttes til en annen kommunal eller statlig regnskapspost. Kaldt, etter mitt syn.

Hilsen spesialist i voksen psykiatri, som ber om mer støtte til barnepsykiatrien. Der finnes de langsiktige effektene som helseøkonomer må se på. Nå er det budsjett fra år til år uten synlig plan, som gjelder i SIHF, som det var da jeg sa opp.