Gå til sidens hovedinnhold

Et adjektiv på S

Artikkelen er over 3 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Min nyskilte venninne skulle møte den nye dama til eksmannen. Fornuft og følelser sloss inni henne. Fornuften sa at dette var bra, modent og skikkelig voksent, det var jo hennes barn som skulle tilbringe tid med denne dama. «Hun er jo en ressurs for barna!» Følelsene hennes derimot, de lyste rødt, blinket og laget alarmlyder. «Sanna, jeg er så full av dritt. Jeg har lyst til å være raus og klok og moden og alt det riktige der, men inni meg er jeg fem år, gråter og roper mamma.»

Slik som jeg følte med henne! Jeg har selv vært den femåringen mange ganger.

Jeg husker hvordan vi i syvende klasse skulle definere oss selv med et adjektiv som begynner med samme bokstav som navnet vårt, i mitt tilfelle altså S. Dette adjektivet skulle da gi oss retning, den skulle beskrive hva slags mennesker vi ønsket å bli i løpet av årene på ungdomsskolen. Jeg valgte ordet suurisieluinen, storsinnet – eller hvorfor ikke, selv om ikke på S: Raus.

Prosjektet om å bli storsinnet ble ikke fullført og avsluttet i løpet av ungdomsskolen. Jeg ble ikke ferdig. Jeg tror det må være et livsprosjekt, for man blir jo aldri ferdig – med mindre man er født Jesus eller Gandhi.

Storsinnethet er fremdeles egenskapen jeg beundrer mest hos andre mennesker, søker meg til når jeg velger venner, og streber etter i mitt eget liv. Smålighet er som er et illsint troll som sitter på skulderen og frister med kvikke utbrudd og umiddelbare gevinster. Som oftest er det så mye lettere å velge det smålige! Det kan gi en rask tilfredsstillelse og et uovervinnelig kick, men ødelegger mer på sikt.

Det skal nemlig alltid koste å være storsinnet. Koster det ikke, er det ikke raushet, bare vanlig og alminnelig vennlighet.

Det er det som gjør det så vanskelig.

Å glede seg over andres lykke er lett når man selv er oppstemt og glad. Å unne andre en ny kjærlighet eller en ny jobb er ikke vanskelig når ens eget liv er på stell. Men storsinnethet måles egentlig først når det koster skikkelig. Det er overhodet ikke vanskelig å være glad på andres vegne når man selv har oppnådd det samme som den andre holder på å oppnå – eller om man ikke i det hele tatt vil ha de samme tingene. Når man derimot ønsker de samme tingene og bare den andre får, er raushet en tung og vond øvelse.

Selv strøk jeg totalt da jeg prøvde å bli gravid for mer enn tretten år siden. Jeg innrømmer, uten stolthet, at det har vært dager og måneder i mitt liv at jeg har ønsket spontanaborter til folk rundt meg.

Det har også vært vanskelig å være storsinnet i det siste. Det er ikke bare lett å unne lykke til andre når man selv ligger nede.

Etter at jeg kom ut som et skilsmisseoffer – eller kanskje heller: Overlevende! – i VG og Dagsrevyen, fikk jeg innboksen full av meldinger fra folk som kjente seg igjen i sorgen og tapet over ektefellen, familien og barna. Det slo meg da jeg leste gjennom alle meldinger fra folk jeg ikke kjente, men som likevel betrodde en del av sitt liv og hjerte til meg: De som virkelig overlevde smerten og kom ut på plussiden til slutt, var de som valgte raushet. Jo flere historier jeg leste, dess klarere ble det for meg: Bitterhet og smålighet ødelegger bare for en selv, ingen andre.

Dette har nå tatt meg ett år og 143 eposter og meldinger å forstå. For det er faktisk bare én hovedhistorie, bare én hoveddiskurs som er verdt å spare på og framheve: Diskursen om tilgivelse og raushet.

Svelg kameler, legg opp til invitasjoner og ikke fiendtlige handlinger. Du behøver ikke å bli en selvutslettende altruist, men du må forankre deg nærmere empatien enn egoismen om det skal komme noe godt ut av skilsmissen for deg selv og barna.

Det var nemlig også en annen diskurs som vokste ut av meldingene jeg leste. Den var heldigvis ikke hegemonisk, men likevel framtredende. Det finnes nemlig de som velger småligheten og mater bitterheten. Noen satt helt fast i bitterheten og kom seg ikke videre. Jeg ønsker ikke å bli en av dem.

Dette er heldigvis ikke et nullsumspill. Lykke, kjærlighet og godhet i verden har ikke en bestemt kvote. De tar ikke slutt. Selv om han eller hun – og til og med eksen – får, er det sikkert noe igjen for meg også – på et tidspunkt.

Det gikk forresten veldig bra med min venninne. Hun møtte virkelig dama til eksen. Hun likte henne ikke, men det behøver hun heller ikke gjøre. Hun valgte å respektere at hun er der og har en rolle som hun ikke skal ødelegge for. For ødelegger hun for henne, ødelegger hun for sine egne barn. Og hvem vet, kanskje lærer hun å like henne på sikt? Det er imidlertid ikke noe krav. Selv storsinnede mennesker behøver ikke like alle. De må bare akseptere dem.

Selv har jeg en lang vei å gå, jeg vet det. Heldigvis er det straks nytt år. I 2018 skal jeg bekjempe småligheten og velge storsinnetheten, akkurat slik som jeg begynte med i 1992. Jeg tyvstartet allerede. Jeg inviterte eksen min til julegrøt.

Om to år skal jeg invitere dama hans også.

Sanna Sarromaa

Feminist og skribent

 

Kommentarer til denne saken