Gå til sidens hovedinnhold

Samfunnsanalysen tilsier flytting, men forteller ikke hvordan ulempene kan kompenseres

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Blir «målbildet» bestemt før utredningen er gjort, går det gjerne galt. «Samfunnsanalysen» er et godt eksempel. Hvor ble pasientenes «målbilde» av? Den beste løsningen er så langt ikke funnet, men det er ikke for sent å rette opp, Bent Høie.

«Målbildet» for et sykehus gjelder de sykeste pasientens mulighet for overlevelse og god fremtidig helse. Punktum.

Ett sykehus i Moelv forsøkte å holde på dette, ikke optimalt, men i et skjørt kompromiss. Pasientenes, fagets, ansattes, befolkningens og samfunnets forventninger fikk «det minste felles multiplum», der summen av ulemper skulle bli minst mulig.

Hva med summen av fordeler. «Smertegrense» for et opptaksområde omtales som 300.000, vesentlig lavere enn Innlandet. Det betyr at det er mer enn nok oppgaver innen de store fagområdene å dele på to fullverdige akuttsykehus, hvorav det ene er det komplette hovedsykehus. En adresse når det virkelig gjelder, er det aller viktigste for de sykeste og mest skadde. Dette er fortsatt den sterkeste begrunnelsen for strukturendring.

Balanse opprettholdes bare dersom flere vekter flyttes samtidig. Jeg ser få problemer ved å øke antallet innbyggere som får sine tjenester ved nærmeste akuttsykehus samtidig som et mindre antall da trenger reise helt til hovedsykehuset. Denne tilpasningen er ikke gjort. Det det er en stor forsømmelse i mine øyne. Den kan rettes opp.

Blunderen som ble gjort ved valget av 2-3-sykehusmodell, er at det ikke ble lagt like stor vekt på endring av innhold og størrelse i fremtidige sykehus. Det ble søkt plassering ut fra å overordne samfunnsmessige forhold. Uten hensyn til pasienten først, fikk vi den evinnelige «krigen» om geografisk rettferdighet. Anført av politikere på alle nivå, også stortingspolitikere, med en hær av lokale tilhengere bak. «Alle mot alle», mer enn noensinne.

Utredning gjort i går er kanskje allerede gått ut på dato i dag. Treffer den hva fremtiden vil bli? Endringer skjer så raskt. Erfaring med nye hovedsykehus andre steder viser at et sykehus i tillegg - til avlastning, har vært nyttig og nødvendig. Pandemien viser oss at desentralisering er nyttig, og kan opprettholde drift på enheter som holdes fri for smitte.

Framtidas digitaliserte helsevesen er ikke beskrevet for oss, men stadig flere vil kunne få hjelpa stadig nærmere hjemmet. Med pandemien er mulighetene for å arbeide «digitalisert» demonstrert. Innenfor fag og oppgave som ikke krever fysisk kontakt, kommer nye metoder. En felles «pasientens journal» forenkler mye. Dette gir positive konsekvenser for samhandling mellom sykehus, med distriktsmedisinske sentra, samarbeid med førstelinje, og kontroller av pasienter hjemme. Færre trenger møte frem, og beliggenheten betyr mindre.

Mange frykter for seg og sine ved sykdom og skade, om nærsykehuset blir borte. Frykt for reisetid ved tidskritisk tilstand, uten å forstå at det er tida det tar før ambulansen kommer som er mest avgjørende. Prehospitale tjenester teller langt mer enn diskusjonene i sosiale media tar opp. I tillegg til å komme levende frem, gjelder det å komme levende ut. Marginen ligger i kompetanse, som ligger i mengdetrening, rekruttering og forskning. (Tenk på Ullevåls betydning ved massakren på Utøya.)

Mange frykter lang tid på veien til og fra sykehuset, men hvilke tjenester kan utføres desentralisert om 10 år? De fleste lidelser er tross alt «enkle», og sykehuset et sted de færreste av oss skal besøke ofte. Kommunal helsetjeneste og lokalmedisinsk senter vil ofte kunne yte den tjenesten vi trenger. De som har lengst vei bekymrer seg ofte minst for å reise enda litt lenger, har jeg kunne registrere på Facebook.

Ansatte er blitt engstelige for arbeidsvegen, men hva blir utviklingen? Langt fra alle som er ansatt i dag jobber på sykehuset om 10 år. Avstand måles i tid, og på motorveg går det fort. Rv4 er i også i ferd med å bli motorveg. Jeg synes også at å kunne bruke sykkel til jobb er viktig, det vil si at flest mulig bor innenfor 5-10 km fra sykehuset. (Hamar 35.000). Å redusere transport er nasjonalt mål.

Hensikten med mitt innlegg er ikke å bygge sykehus på Sanderud, selv om jeg mener det er best. 50 prosent av psykisk syke vil få det best med romslige lokaler og frie omgivelser, det ligger kanskje en milliard i anlegget, og tomta er byggeklar. Sykehus ved Åkersvika er kanskje det beste Elverum kan få. Poenget mitt er at samfunnsanalysen tilsier flytting, men forteller ikke hvordan ulempene kan kompenseres.

Om akuttsykehus legges til Lillehammer eller Gjøvik, avgjøres av andre hensyn. Hadeland har den gyldne mulighet for å bli overført til Ringerike og Ahus, men kan antagelig aksepterte et fullverdig akuttsykehus på Gjøvik. Da kan stråleterapien verd en halv milliard også fortsette. Gjøvik er har det største opptaksområdet, og ligger nærmest Valdres. Lillehammer er en flott by for rehabilitering og velegnet for pasient-pårørende hotell. Det kan legges inn mange medisinske disipliner, også kirurgiske, uten å måtte opprette heldøgns vaktlinjer. Mange arbeidsplasser kan opprettholdes. Det er faktisk sykdom og skade nok å ta av.

Framtidas Sykehuset innlandet klare seg med 3-4 destinasjoner. Klinikk, kompetansesentre, forskning og administrasjon kan samles, og nærheten internt styrkes.

Vær kreativ Bent Høie, for du kan få alt du måtte ønske deg, på våre vegne.

Kommentarer til denne saken