Så skjer det igjen. En av landets fremste tillitsvalgte, viser seg ikke å være den store tilliten helt verdig. Det er like pinlig hver gang. Denne gang ble konsekvensene store. For fredag kveld innså Kjell Ingolf Ropstad at han ikke kunne fortsette som barne- og familieminister eller partileder i Kristelig Folkeparti etter Aftenpostens avsløringer om hans innrapportering, eller manglende innrapportering, av boforhold som har ført til at han har betalt flere hundre tusen for lite i skatt.

En skal vokte seg vel fra å stige opp på noen høy hest når en kommenterer dette. Enhver som har forsøkt å trenge gjennom språkmuren i regnskaps- og skattemessige bilag, vet at det kan være lett å trå feil. Men i bunn må det selvsagt ligge at det som oppgis er sant.

Hvis det er slik at både Kjell Ingolf Ropstad og andre stortingspolitikere faktisk bor hjemme hos sine foreldre, er det interessant som fenomen. Hvis det er slik at de må oppgi en hjemmeadresse de i praksis ikke har, for å få rett til en av Stortingets pendlerboliger, burde den logiske bristen en gang gjennom alle disse årene vært tatt opp av politikerne selv, og reparert.

For nå ser det i Ropstads tilfelle ut som han bevisst har unngått å ha adresse i pendlerboligene han har fått av den rause fellesskapsordningen som rikspolitiker, for å slippe unna reglene som tilsier at hans skattbare inntekt skal liknes med en estimert utleieverdi for den statlige boligen.

Fredag holdt Ropstad pressekonferanse der han ba om unnskyldning, og sa han skulle ta ansvar for å ordne opp. Noen timer senere ringte han statsministeren og ba om å få gå av. Selv forklarer han utviklingen med at han fikk tid til å tenke seg godt om. I disse timene ble Ropstad trolig også bedt om å svare til en ny sak fra Aftenposten, som ser enda mindre tillitvekkende ut for Ropstad. Og rundt om i landet oppga allerede lokallagsledere at tilliten til lederen for partiet som ikke klarte sperregrensa i det nettopp tilbakelagte valget, hang i en tynn tråd.

Ropstad angrer bittert nå som han ser hvordan dette tar seg ut i offentlighetens lys. Uansett lovlighet i det som er skjedd, er tillit en politikers fremste aktivum. Den kan rett og slett ikke måles i penger.