oa mener
Han er ikke fornøyd, teatersjefen i Teater Innlandet. Verken med gjennomsnittlig uttelling i kulturmidler per innbygger i Innlandet, eller med medienes dekning av kulturen i fylket. Gode ideologiske poenger har han. Så er det jo noen statistiske innvendinger mot å sammenligne kulturmidler i Innlandet med fylker der de store kulturinstitusjonene finnes med vesentlig større tetthet. Det betyr ikke at de mange institusjonene av varierende størrelse som finnes i Innlandet er mindre verdt enn andre. Det kulturelle utbytte og betydning kan simpelthen ikke måles i kroner og øre. Men summen i seg selv kan si noe om at de ulike institusjonene i Innlandet har et stykke å gå fram mot god uttelling i statlig driftsstøtte.
På jumboplass: – De sitter med lua i hånda og venter på restene
Ansvaret for dette må nok deles på flere enn dagens sittende stortingsrepresentanter. I alle fall liker nok mange av oss å tro at systemet også for kulturmidler fungerer bedre enn at uttelling avhenger av hvilke politikere som periodevis sendes til Løvebakken.
Innlandet har ikke mange institusjoner som spiller i den kulturelle elitedivisjonen. De gamle fylkeskommunene tok ansvar for å heve gamle Hedmark teater, gjennom det som må beskrives som en svært trang fødsel for Teater Innlandet. Teatret er bare få år senere en kunstnerisk suksess, med en rekke nominasjoner og innholdspriser.
Hvor bærer så veien og ambisjonene videre? Det handler kanskje også for teatret som for andre innholdsprodusenter å treffe og engasjere mellomgenerasjonen. Innlandet har blant annet en rekke festivaler som har appell til dette uutgrunnelige publikummet. Men det blir ikke mye fast statsstøtte av kommersielle helgefestivaler.
Innlandspolitikerne slår tilbake mot teatersjefens harde kritikk – avviser at de går rundt med lua i hånda
Med enda mer lokale briller, er den siste fordelingen av fylkeskulturmidler i Innlandet et fattig skue sett fra Vestoppland. Et tidligere år OA stilte spørsmål om dette, var svaret fra fylkeshold at Vestoppland fikk såpass bra uttelling på næringsmidler, at det liksom jevnet seg ut geografisk sett.
Da er vi tilbake til spørsmålet om tillit til systemet. For så enkelt er det selvsagt ikke. Og dét er en jobb rikspolitikerne har makt til å gå inn i.
