Noen kommuner gjør jevnlig og systematisk legemiddelgjennomgang for eldre, og personer med demenssyke møter legen sin regelmessig. I andre kommuner kan det gå år mellom hver gang dette skjer. Som gjør at det går på helsa løs for en del eldre.

I Norge håper vi at mer og bedre forskning vil jevne ut ulikhetene. Vi forventer at ny kunnskap og kompetanse motiverer og kvalifiserer ledere og ansatte til innovasjon og forbedringsarbeid i tjenestene.

Men kommunene er bygget for drift. Det er ennå liten tradisjon for å ta risiko for å starte nye forskningsprosjekter. Samtidig sier de fleste ordførere at samarbeid om forskning er viktig for å skape utvikling. Vi synes derfor det er bra at stadig flere kommuner organiserer seg i større organisatoriske klynger for å fremme kunnskapsutvikling. Leve hele livet-reformen og Distriktsmeldingen bygger opp under en slik utvikling.

Imidlertid er det langt fra at samarbeidsmuligheten er tatt ut. Derfor trenger vi det runde bordet til historiske Kong Arthur for å klare å samles om felles innsats om utfordringene. Et bord uten ende tusen år tilbake i historien som symboliserer at alle som sitter ved det har samme status og skal forhindre krangling om posisjonene.

Omsorgstjenestetilbudet i Norge spriker. Noen ganger er det bra. Folks oppfatning av kvalitet i tjenestene er dessuten ulike. Og kommunene skal ha en viss frihet til å organisere slike tilbud selv. Men uønsket variasjon i tjenestene er mer alvorlig. I en studie som blant annet Oddvar Førland og Hanne Marie Rostad ved Senter for omsorgsforskning gjorde i 2020 tallfestes alvoret:

• Ressursbruk til omsorgstjenester som andel av kommunenes samlede utgifter varierer fra 17 til 53 prosent. Kommunegjennomsnittet er 33 prosent.

• Den totale dekningsgraden for hjemmetjeneste og sykehjem i kommunene varierer mellom 32 til 76 prosent for befolkningen over 80 år. Landsgjennomsnittet er 48 prosent.

Norske kommuner har fra 196 og opp til 694.000 innbyggere. Levealderen varierer mellom kommuner og regioner. Skatteinntektene er ujevnt fordelt. Noen regioner vokser i folketall, andre reduseres.

Dette får konsekvenser for hva som er forskningsbehovet i kommunene. Det påvirker også kapasiteten til å delta i planlegging og gjennomføring av forskningen. Og det har betydning for mulighetene til å iverksette resultatene.

Derfor brenner kollega Per Gunnar Disch ved Senter for omsorgsforskning for regionsamarbeid. Forskning i for eksempel Gjøvik og noen mindre nabokommuner for å utvikle treffsikker kunnskap som skal gi bedre tjenestetilbud er bra, mener Disch. Men det er ikke nok til å styrke tjenestetilbudet i regionen som helhet. For det er langt til småkommuner ytterst i Innlandet. Og det er ikke sikkert at de har de samme utfordringene som Gjøvik eller at de har tid og kapasitet til å omsette kunnskapen til egne behov. Derfor trengs det nye møteplasser hvor kommunene og deres samarbeidspartnere innen forskning og utvikling samarbeider over tid.

Møteplassene Disch ser for seg skal være for kommuner i regionen, KS, Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester, statsforvalteren og universitets- og høgskolesektoren. Leve hele livet-reformen og den siste Distriktsmeldingen har skapt ny oppmerksomhet mot mulighetene som ligger i FoU-infrastrukturen som aktørene representerer. Men da må vi gå fra ventefellesskap til handlingsfelleskap.

Sagnene sier at den som klarte å trekke opp sverdet ble konge. Mange hadde prøvd før Kong Arthur, men bare den som hadde egenskaper til å samle de beste og mest høviske krigerne til å forsvare Britannia mot fiender utenifra ville klare det.

Hvem har de rette egenskapene til å trekke de regionale kunnskapsaktørene sammen til aktive handlingsfellesskap hvor aktørene samhandler på likeverdige vilkår?

Denne kronikken er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene 2021. Det er en nasjonal, årlig festival hvor NTNU viser frem noe av det vi jobber med gjennom ulike medier og arrangement.