Rettferdighet og kjærlighet

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDa jeg vokste opp på 1960- og 1970-tallet var fiendebildene mer tydelige enn de er i dag. Vesten fryktet Østen, og omvendt.

Likevel var enkelte ting bedre: Jeg begynte på Jørstadmoen skole det året jeg fylte sju, i 1965. Jeg led allerede den gangen av angst, kanskje ikke så rart, min far, som dessverre gikk bort i 1995 hadde ikke hår på hodet, derfor ble jeg mobbet med ordene «skallefar, skallemor, skallesøster» (min yngste bror ble født i 1968) (Problemet den gang var at barna ble sendt på samme skole selv om begge foreldrene jobbet der, og det gjorde begge mine).

Dog var mobbingen real, og årstidene normale. Om vinteren var det mye snø, og allerede i 1. klasse var jeg «Kongen på haugen», som dyttet ned mange av mine medelever fra den svære snøhaugen som ble måket opp i skolegården. Jeg husker min far som en god mann som ga meg den nødvendige ballast til å klare meg bra her i livet. I 1972 gikk han i 17. mai-tog fra skolen til Fåberg kirke pyntet med «Nei til EEC-flagg».

Han var ikke alltid helt lett å bli klok på, det året jeg fylte 11 ville jeg gjerne begynne i skolemusikken, men jeg fikk ikke lov, med den begrunnelse at «der går kun barna til Høyrefolk. Samtidig påsto han i familieselskaper først på 1980-tallet at han var høyremann. Jeg fikk heller ikke dette til å rime, han hadde nemlig pleid skrytefeieren Bolton opp i skyene, og han var kommunist, og ble alltid valgt inn i kommunestyret på det som kaltes «personlige stemmer», selv om NKP som parti aldri fikk nok stemmer alene. Bolton meldte seg senere inn i SV, men en annen feier ved navn Ludvigsen som hadde vært medlem av Sosialistisk Folkeparti meldte seg inn i NKP: I et familieselskap på slutten av 1980-tallet hadde min svoger, i dag professor emeritus i historie Tore Pryser, med seg lørdagsklassekampen. Da sa min far at"Klassekampen er en god avis»: Min mor som gikk bort like før jul 2012 var også noe for seg selv: Alle trodde hun stemte Kristelig Folkeparti, men hun stemte alltid Senterpartiet, og på 1980-tallet gikk hun den norske fredsmarsjen. Jeg husker min far som en god mann som lærte meg hva rettferdighet er. Min mor lærte meg i tillegg hva kjærlighet er.

Gunnar Kollstad

Artikkeltags