Retten til å vokse opp i en familie

SAMVÆR: – Dommene i Strasbourg går ut på å pålegge oss å øke samværet i de saker hvor barn er tatt ifra sin familie. Hva synes vi om det?  spør artikkelforfatteren.

SAMVÆR: – Dommene i Strasbourg går ut på å pålegge oss å øke samværet i de saker hvor barn er tatt ifra sin familie. Hva synes vi om det? spør artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

MeningerDenne gang kan det være riktig å gi en liten orientering om hvorfor disse dommene går slik imot staten Norge som de gjør. Og så kan vi tenke: Å bli dømt av en slik domstol til å drive vårt barnevern på en annen måte, er ikke barnevernet vår egen sak og ikke noe som angår denne domstolen som har dommere fra en mengde europeiske land? Så hvis vi vil ta barn ifra folk som vi synes kan ha det bedre hos fosterforeldre, så må vi da kunne gjøre det uten å få kritikk i lange baner fordi vi ikke respekterer menneskers rett til familieliv? Jo da, vi bør ha et barnevern og vi har en stor flokk med hengivne fosterforeldre, og takk for det.

Men nå handler ikke disse dommene om dette. Dommene i Strasbourg går mye ut på at norsk barnevern ikke respekterer retten til familieliv. Hva skal nå dette bety? Jo, det dreier seg om vår alles rett til å vokse opp hos vår familie, oftest hos vår far og mor, men altså hos familie. Slik rett har vi som barn. Men også foreldre har denne retten til familieliv, det vil si til å ha våre barn hos oss og selv oppdra dem slik vi synes er riktig. Denne rett har altså både foreldre og barn, og denne retten har blitt fratatt dem i disse sakene i Strasbourg i Menneskerettsdomstolen.

En annen følge av disse dommene er vår praktisering av samværsretten. Altfor ofte får vi avgjørelser i fylkesnemnder og domstoler som lyder: «Barnevernet overtar omsorgen for barnet, og denne overtakelsen er varig. Det fastsettes et samvær til tre ganger i året under tilsyn»

For det første så kan ikke en omsorgsovertakelse fastslås å være varig, siden det ikke er mulig å se inn i fremtiden og hevde at foreldre aldri kan bedre sine vilkår for å få tilbake barnet sitt. Dessuten må man huske at samværsretten for både foreldre og barn er der for å beholde kontakten med barnet med henblikk på tilbakeføring – det vil si at barnet kommer tilbake til sine foreldre.

Dommene i Strasbourg går ut på å pålegge oss å øke samværet i de saker hvor barn er tatt ifra sin familie. Hva synes vi om det? Her er det også snakk om rettigheter, ikke bare noe som vi aller nådigst innvilger barn og foreldre som barnevernet har skilt fra hverandre.

Det er ikke lett å være minister Ropstad om dagen. Han lover oss en ny lov for å avhjelpe disse problemer. Da er likevel svaret: Vi har en lov som er fra 1993, den er god nok, men den følges ikke.

Er det noen som vil svare?

Gledelig jul til alle.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags