Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tirsdag formiddag sendte statsforvalterne sine innspill om konsekvensene av lærerstreiken til departementene. OA ble nektet innsyn i uttalelsene fra Statsforvalteren i Innlandet. Men har tidligere omtalt at blant andre kommuneoverlege Siri Fuglem Berg i Gjøvik mente situasjonen fem uker etter det første streikeuttaket i kommunen var så vidt alvorlig, at det var på tide å diskutere om det faktisk var snakk om fare for liv og helse.
Kommuneleger roper varsko: – Fare for liv og helse i skolestreiken
Noen timer etter statsforvalternes innspill ble sendt, heiste regjeringen det røde flagget og grep inn med tvungen lønnsnemnd etter «en samlet vurdering».
Ingen vinnere står igjen etter denne tidenes lengste lærerstreik i Norge. Ikke lærerne, ikke kommunene – og i alle fall ikke elevene. Etter å ha grepet inn med tvungen lønnsnemnd må også Støre-regjeringen regne med tap.
Lærernes vrede er åpenbart stor. Det er ingen «seier» for KS som forhandlingsmotpart eller kommunene som arbeidsgivere. Og lærerorganisasjonene frykter at utfallet av konflikten bidrar både til at elevene vil møte demotiverte lærere, og at færre vil bli eller fortsette å være lærere.
Streiken er altså stoppet, men både ordbruk og argumentasjon tilsier at den utslagsgivende konflikten har eskalert. Det peker bare framover mot en ny streik ved neste lønnsoppgjør.
Regjeringen stanser lærerstreiken med tvungen lønnsnemnd: – En mørk dag
Med tvungen lønnsnemnd har regjering og kommuner kjøpt seg litt bedre tid til å komme lærerne i møte, men ikke så lenge. Det er tydelig at lærerne ikke kjenner den verdsettelsen samtlige partier har beskrevet i partiprogrammene på økningen i lønningsposen. Og før vi får ytre høyre inn i monitor her, kan vi vel være enige om at det vanskelig bare kan lastes Støre-regjeringen at lærerne ikke har fulgt den prosentvise lønnsveksten de siste åra.
Slik håndterer elevene sin egen streikehverdag
Derimot vil det falle på den fortsatt ganske ferske regjeringen å ta tak i også dette massive problemet. Og det i ei tid der inflasjonen stadig løper fortere enn analytikerne tror, og rentene stiger med uvirkelig fart. Staten må bidra med å kaste mindre penger inn i sirkulasjon enn før, og det er ikke lenger mulig å kjøpe seg ut av ubehagelige dilemmaer med å bare grave litt dypere i oljefondet. Det er tid for helhetlig politikk og store, faktiske prioriteringer.
Og lærerne må få tilbake opplevelsen av å bli prioritert, for den har de åpenbart ikke i dag. Det er elevenes, kommunenes, KS', regjeringens – og selvsagt det framtidige Norges problem. Derfor kan ikke partene nå bare la det skure og gå til neste korsvei. Regjeringen og kommunene må, så snart pulsen har roet seg hos alle parter snakke med lærerorganisasjonene og forsøke lage en finansierbar opptrappingsplan som kommer deres krav i møte.
Regjeringen har nå sagt A ved å konstatere at konsekvensene av også en lærerstreik kan bli så alvorlige at det truer liv og helse. Da må de også si B, og gjøre det som er nødvendig for å unngå at den nå hardt prøvede korona-generasjonen allerede neste år skal befinne seg i samme situasjon på nytt.
For det kan faktisk ikke skje.