Etter snart ti år som fylkeskommunal lærer tillater jeg meg noen refleksjoner som gjelder det forestående valget om oppsplitting eller videreføring av Innlandet fylke.

Da jeg begynte å jobbe i Oppland i 2014 opplevde jeg at jeg kom inn i en organisasjonskultur der jeg hadde stor tillit til å gjøre jobben min. Jeg opplevde at veien fra gulv til tak i organisasjonen var relativt kort.

Nå sitter jeg med et inntrykk av at veien til maktens korridorer på Hamar er lengre. Ikke bare bokstavelig, men også på et kognitivt plan. Et åpenbart fenomen i en stor organisasjon er at praksis normeres. Det er mye bra med dette, men av og til resulterer normeringen i at epler og pærer sammenliknes. Som kjent er dette stort sett en bortkastet øvelse.

Et konkret eksempel kan være å sammenlikne for eksempel skolested Lena med skolested Alvdal. Begge skolesteder har naturbruksskoler, men der slutter likheten. Naturgitte forutsetninger som lengde på vekstsesong og produksjonsgrunnlag er åpenbare forskjeller. At byråkrater på Hamar sliter med å forstå naturgitte forskjeller, er underlig om enn forståelig, men det er en soleklar forventning at de oppsøker fagkompetanse i de tilfellene denne mangler.
Personlig ønsker jeg meg tilbake til den gamle organisasjonen Oppland fordi jeg tror en mindre organisasjon gir meg større mulighet til å drive god og elevtilpasset opplæring, fordi fylkesting og byråkrati i større grad vet hvor skoen trykker for meg i videregående opplæring.

Om oppfatningen min av redusert tillit, økt byråkratisering og skolenes tiltagende problemer med å få aksept for hensiktsmessige, tilpassede innkjøp av læremidler, er en konsekvens av fylkessammenslåing eller tiden vi lever i, vet jeg dog ikke.