Gå til sidens hovedinnhold

Refleksjoner etter tap i familien

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Ingen er barn av i dag

Vi er barn av dei tusen år

Djupt gjennom lag etter lag

røtene går»

Disse linjene, skrevet av Valdres-forfatteren Knut Hauge, ble innledningen til slektsboka som min søster og jeg skrev ferdig rett før jul 2019. Dette bokprosjektet ble vårt store søsterprosjekt. Vi lærte utrolig mye og ble så stolte over denne boka. Den fikk et lite eksklusivt opplag. Hvem slekter vi på? Boka vår kommer ikke med noen entydige svar, den stiller mer en rekke spørsmål.

Slektsforskningen resulterte blant annet i ny kunnskap om vår far. Han døde fra oss allerede i 1993 i en alder av bare 69 år. Han etterlot seg, i tillegg til et stort savn, også et slør av ubesvarte spørsmål. Mye av dette sløret måtte vi bare la ligge, men vi fikk løftet på litt.

Noe både min søster og jeg arvet, var fars store lidenskap for litteratur. Far etterlot seg en del hjemmesnekrede gjenstander, men han vil først og fremst bli minnet for sine tekster. At jeg de siste par årene har hatt økende glede av å skrive, og også har fått noen av mine små betraktninger på trykk i lokalavisa, kan vel kanskje sies å være en arv fra far.

Takket være farsarven i kroner og øre fikk jeg kjøpt meg hytte i Valdres. Tjernbu har nå vært min i 17 år, og har blitt mitt kjæreste eie. Når jeg omtaler hytta i Tjedndalen, snakker jeg om ektefølt affeksjonsverdi,men ingen direkte arv.

Og i disse årene har hytta fått sine tydelige og sterke spor etter en ny «far», en nevenyttig og praktisk Bjørn som ofte ga uttrykk for stolthet og glede over å kunne få hjelpe til. Han trosset myggsvermen der han sto med malingsspannet, han bygde om kasser til propan på ytterveggen og humret over gamle bruksgjenstander på hytteveggen som ungene ikke ante hva kunne ha vært brukt til.

Hva legger du i ordet affeksjon? Hva er dine affeksjonsverdier?

Søker jeg i Store norske leksikon finner jeg dette: «Ordet affeksjon har latinsk og gresk opphav og betyr hengivenhet, ømhet, kjærlighet eller pietetsfølelse. Affeksjonsverdien beskriver gjerne den følelsesmessige verdien man gir en gjenstand, uavhengig av pengeverdien.»

Jeg har i tiden etter det store leirskredet i Gjerdrum i nyttårshelga 2020 tenkt mye på alle familiene som mistet alt de eide og hadde i den katastrofen. Hva har ikke alle disse familiene av affeksjonsverdier der nede i leirmassene?

Noen berget så vidt livet, og priste seg lykkelige over det. I dag vet vi at alle de omkomne er gravd fram fra skredgropa, og alle får en grav å gå til for å minnes sine døde. Jeg tror mange med meg kunne puste lettet over det. For de fleste er det å ha en grav å gå til av stor betydning i den enkeltes tap og sorgarbeid. Men et gravsted kan også være et sted for de mange ubesvarte spørsmål og gode minner.

I mange familier snakkes det lite om døden. Det burde være annerledes.

Døden kommer uunngåelig, til alle, og den lar seg vanskelig planlegge. Men vi kan snakke naturlig om den. Her har vi snakket sammen om fredningstid og feste av gravsteder. Jeg har gjort det klart for mine døtre hvor og hvordan jeg vil begraves. Sannsynligheten for at det er de to som må stå for dette arbeidet, er ganske stor.

Etter alle dødsfall blir det mye å ta stilling til og rydde opp i for arvinger og etterlatte. Slik er det bare. Det blir en del telefoner og permer før alle fakturaer er på plass. Det blir noen pappesker å flytte på. Hvem skal arve hva? Orker familier å ta opp dette spørsmålet, eller skyver vi det bare unna?

Noen få skriver testamente. Arveloven er klar, men hvilke affeksjonsverdier har vi i de tusen hjem? Dessverre hører vi altfor ofte om splid og uvennskap etter arveoppgjør og skifte. Og her er det kanskje nettopp affeksjonsverdien for den enkelte som er noe av årsaken?

Vi kan heldigvis se tilbake på det jeg vil beskrive som et konfliktfritt, anstendig og vel gjennomført privat skifte og oppgjør av dødsboet etter Bjørn, som døde i januar.

Premieskapet til idrettsmannen er fullt av affeksjoner, som bare han kjenner opphavet til og har de gode minnene knyttet til. Affeksjonsverdi kan også være mer abstrakt og ikke alltid så lett å sette ord på.

De er personlige og ofte høyst private. Noen av mine affeksjoner er svært konkrete og tunge. Men mine aller største affeksjoner er kanskje de minnene som følger det lette vindsuset i hytteveggen og bildet av han som vakler i stigen for å kunne gi vinduene bra utsyn mot Tjedndalen.

Bjørn fikk ikke takken han fortjente.

Far fikk heller ikke sin takk.

Kommentarer til denne saken