Det skjærer i hjertet å lese om femteklassingen på Gjøvik som sier mobbing fra jevnaldrende gjør at han går rundt og er konstant redd. Når han forsøker å si fra om hvordan situasjonen oppleves, eskalerer det. Fordi gutten har opplevd at det slår tilbake på ham selv når skolen tar saken opp med plageåndenes foresatte, som igjen da må ta en ubehagelig prat med sine respektive.

Med hele døgnets tilstedeværelse gjennom skole, fritidsaktiviteter og sosiale medier, gjør situasjonen at den unge gutten lever i en beredskapssituasjon. Redd for hva som blir det neste, og hvordan han skal komme gjennom det på best mulig måte.

Femteklassingen og hans mor beskriver en uholdbar situasjon. Men dessverre ikke helt uvanlig. I Gjøvik kommune svarer flere elever på sjuende trinn at de har opplevd mobbing, enn både landsgjennomsnittet og snittet for kommunene i Innlandet. Forrige skoleår sa 8,2 prosent at de hadde vært utsatt for slike opplevelser, mens landsgjennomsnittet er 7, 6 prosent, og snittet i Innlandet er 7, 2.

Her er ikke hovedtall eller desimaler poenget i seg selv, men erkjennelsen av at totalen ganske enkelt er for høy. Altfor mange skolebarn får oppveksten, nattesøvnen og den avgjørende selvtilliten ødelagt av sosiale problemer, som får pågå også innenfor de trygge rammene som et klasserom og skolemiljø skal være. Om prosenten er sju eller ni, er det uansett for mange.

Spørsmålet er hvordan ansvarlige voksne, skolene, trenerne og foreldrene jobber, hver for seg og sammen, for å motvirke mobbing og utenforskap? Det er mange faktorer som spiller inn i dette bildet, men noen grep vet vi virker. Og vi vet at tidlig innsats betaler seg. Når tallene sier så tydelig at «noe» oppstår i 9-11-årsalderen, må det gjenspeiles i handlingsplaner og skoleledelse. Det må være øyne nok som ser alle, og det må være handlingsrom for å kunne prioritere sosial trygghet i gruppene.

Redde barn har ikke et trygt og godt læringsmiljø. Ei heller den som prøver å leve opp til en rolle som skolegårdens og lagets kuleste kis. Disse mønstrene må vi gjennomskue, også når det gjelder våre egne barn.