Dette er en rapport fra grasrota. Fra oss som dyrker graset, kornet og grønnsakene. Potetene, frukt og bær. Fra oss som steller dyra og leverer mjølk og kjøtt, honning og egg, ull og skinn. Vi som gjør jobben hele året, og sørger for god og trygg mat på bordet, fra vårt eget land.

Det har vært årsmøter rundt i lokallaga i Innlandet Bondelag. Til sammen har borti 800 medlemmer satt av en kveld for å velge sine tillitsvalgte og diskutere situasjonen i landbruket. Ledere har gått av og nye krefter har tatt over i en stafett som flere steder har vart i over 100 år. Vi står i en lang tradisjon av bønder: «All kultur er dyrken, først og fremst av jord» og «Jord du er vår Moder» heter det i bondesangen. Og ikke minst: «Sterk som havets bølge, Norges bondestand»!

Vi er dessverre færre og færre bønder, og stadig flere faller fra. Men du verden for noen mennesker man møter rundt om i bygdene i Innlandet. Det er solide folk, som vet hvordan jorda skal dyrkes, og mat av superkvalitet skal leveres.

Vi har et spesielt halvannet år bak oss. Fra bruddet i jordbruksforhandlingene våren 2021, da Erna Solberg provoserte oss med å uttale «Vi må nok klare oss uten sukker og godteri i en periode ved en krise», via en kostnadsvekst som ikke ligner noe vi har opplevd tidligere, forsterket av krigsutbrudd og nå en situasjon der atomfaren henger over oss. Vi har fått en ny regjering som både vil øke sjølforsyninga til 50 prosent, trappe opp inntektene til jordbruket og redusere importen. Vi bønder har lest Hurdalsplattformen, og vi har det travelt. Disse målene kan ikke skyves ut i tid.

Det er etablert som et prinsipp at landbruket må få kostnadsdekning – dette ligger til grunn i jordbruksforhandlingene. I år var det særs viktig. Selv kostnads-forutsetningene i det dårlige tilbudet fra 2021 røk allerede samme sommer, og Borch tok utfordringen og gjennomførte tilleggsforhandlinger. Vi fikk strømstøtte i løpet av vinteren, målretta mot dem som hadde høye priser. Vårens jordbruksforhandlinger var faktisk i praksis både en ordinær forhandling og en tilleggsforhandling, siden det ble lagt inn kompensasjon for kostnader både i 2021 og 2022. Vanligvis forhandler man jo tilskudd for kommende år. Penger ble også betalt ut i inneværende år. Dette viser at forhandlingsinstituttet er fleksibelt og tjenlig når den politiske viljen er tilstede.

Men hvordan er ståa nå? Dessverre er det ikke jubelscener å spore. Folk trakk et lettelsens sukk da jordbruksoppgjøret var i havn. Flere lot være å selge melkekvotene, de ville prøve å være med videre. Men næringa er svært hardt pressa økonomisk. Kanskje spesielt husdyrprodusenter som måtte kjøpe dyr gjødsel i vår, sliter med å få endene til å møtes om dagen. Mjølkeproduksjonen ligger tynt an rundt i fylket, vi får nedslående tilbakemeldinger fra store og små brukere, og det er altfor lite fart i omlegging til løsdrift. Vi frykter at mange gårder vil gå ut av produksjon i tida framover, for det er i Innlandet vi har flest båsfjøs.

Vi har ingen tid å miste. Vi må få på plass en opptrappingsplan for inntekt til bonden, slik at vi kommer opp på et nivå med andre i samfunnet, og det med en arbeidsbelastning som gir en levelig hverdag og sikkerhet ved sjukdom og barsel. Vi må settes i stand til å fortsette å levere på samfunnsoppdraget landbruket har: å levere god og trygg mat til befolkningen.