Gå til sidens hovedinnhold

Psykiatriomsorgens utfordringer og sammenhenger

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det heter seg at ingen går i fakkeltog for de som er psykisk syke. Men det burde kanskje nå endre seg. For brikkene i det veldig sammensatte bildet av de psykiatriske helsetjenestene har på ettersommeren blitt mer kjent for allmennheten. Tragedien på Kongsberg skyldes psykisk sykdom, det er etter hvert liten tvil om det. Debattredaktør i OA, Stina Håkensbakken, skriver klokt om det i lørdagsavisa. Hun trekker fram en rekke utfordringer vi som samfunn må ta en bred debatt på, for eksempel å evaluere opphevelsen av lover knyttet til tvangsinnleggelse. Håkensbakken peker på at politiet mer og mer blir psykiatriens førstelinjetjeneste, at det har vært en faktisk nedbygging av psykiatriomsorgen og ikke minst Stortingets vedtak om nettopp å stanse nedleggelsen av langtidsplasser.

Men det er mer å legge til. Pandemien, med nedstenging og sosial isolasjon, har gitt oss flere utfordringer. Det er økning av de som melder om utenforskap, det å føle seg ensom og utenfor sosiale miljøer. Flere unge sliter mer på skolen, jamfør OAs oppslag om at flere oppsøker miljøterapeutene på vår videregående skole. Dette bekreftes av tall fra Ungdata, en undersøkelsen rettet mot landets skoleelever der de blir spurt om hvordan de har det i livet. Det kan virke som at psykisk uhelse er økende i alle aldersgrupper og vi opplever alt for ofte at mennesker i psykose eller alvorlig psykisk ubalanse begår drap. Utviklingen av de psykiatriske spesialisthelsetjenestene blir altså viktigere og viktigere. Så hvilken vei skal vi gå?

En vei har vært å legge ned sengeplasser innen psykiatrien, fra cirka 5700 i år 2000 til 3200 i dag. De psykiatriske sykehusene drives av de underfinansierte helseforetakene. Helt utenfor offentlighetens oppmerksomhet har helseforetakene planlagt eller gjennomført nedleggelse av psykiatriske sykehus. Jeg var med på å lage en oversikt over dette i sommer sammen med Lene Haug, leder i Redd Ullevål Sykehus. Vi presenterte dette under Arendalsuka. Det vakte stor oppmerksomhet i fagmiljøene, betydelig mindre i media. Oversikten viser at av 17 psykiatriske sykehus er ni vedtatt lagt ned, tre er allerede nedlagt og solgt, to er under vurdering og tre skal drives videre (herav ett privat). Helseforetakene har overhodet ikke forholdt seg til stortingsvedtaket.

De psykiatriske sykehusene legges ned fordi dette spesialisthelsetilbudet skal samlokaliseres med de somatiske sykehusene. Flere pasienter flyttes da til DPS-ene eller til de kommunale helsetjenestene. Dette gjennomføres uten noen utredning om dette er faglig riktig. Forskjellen i levealder mellom psykisk syke og somatisk syke synes å være et av få argumenter for samlokalisering. Det fremgår av en kronikk fra noen fagdirektører i helseforetakene. De hevder Sykehuset Østfold har høstet gode erfaringer med samlokaliseringen på Kalnes. Det må være en vits? Det ble korridorpasienter fra første stund og reinnleggelser som et fremtredende trekk. I dag bygges det på sykehuset, da det ble for lite. (Se rapport Agenda Kaupang for Overlegeforeningen 2021).

Fagdirektørene blir imøtegått av psykiatere og psykologer. Svein Haugsgjerd og Sverre Varvin skriver i en kronikk: «For alle mennesker som rammes av psykoser, samt deres pårørende, er det avgjørende at det finnes behandlingsinstitusjoner med rommelig arealer, fredelige omgivelser, tilstrekkelig kapasitet og kompetente fagfolk, som kan arbeide langsiktig med de som trenger døgnbehandling over lang tid.» Dersom vi anerkjenner denne uttalelsen så må konsekvensen være at ikke bare må nedbyggingen av langtidsplasser stanses, men hele konseptet med samlokalisering. For det er planen i Innlandet. Mjøssykehuset kan bare realiseres dersom psykiatrien slankes og Sanderud og Reinsvoll legges ned og selges.

Alvorligheten er i ferd med å synke inn både hos folk flest og partiene. Unntaket er Høyre og AP som synes å lukke øynene for denne siden ved ny sykehusstruktur i Innlandet. Å opprettholde Reinsvoll og Sanderud er helt nødvendig for å kunne klare de utfordringene vi står overfor. Men merk dere: det er jo ikke slik at de mange nye som sliter psykisk og trenger hjelp, råd og veiledning skal legges inn på Reinsvoll. Men hvis de som er alvorlig psykisk syke og trenger langtidsbehandling har blitt svingdørspasienter ved DPS-ene, hvis kommunene binder opp ressurser ved omsorgssentrene på denne pasientgruppen, blir det da ressurser igjen til lavterskeltilbud? Konsekvensene ved samlokalisering blir dramatiske.

Kommentarer til denne saken