Etter 22. juli-filmen: Er beredskapen bedre idag?

Artikkelen er over 2 år gammel

- Filmen er ikke grusom nok. Den gjenspeiler ikke brutaliteten slik den var, sier Utøya-overlevende Hanne Linaker.

DEL

Meninger 

Gråtkvalte filmanmeldere og hardbarkede aviskommentatorer famlet etter ordene da TV2-reporteren spurte om opplevelsen.

I 72 brutale, nådeløse, bankende og angsfylte minutter hadde Erik Poppes film sendt dem rett tilbake til den svarte, fryktelige dagen da 77 mennesker ble drept.  

De fikk komme tett på hvordan ungdommene på Utøya opplevde 22. juli 2011, den verste massakren i moderne norsk historie. 

– En vond film. En helt nødvendig film, en man absolutt bør se, var dommen fra stemmer som Marie Simonsen i Dagbladet, Hege Ulstein i Dagsavisen og eks-Pulsredaktør Arild Rønsen.  

Det samme mener vi.  Samfunnet skylder de døde, deres etterlatte, de overlevende og berørte å gå å se det hudløse, voldsomme og sterke gjensynet med et nasjonalt traume.

Førpremière på «Utøya 22. juli»: Fryktens sommer

For vi er enig med lederen for støttegruppen til 22. juli-ofrene, Lisbeth Røyneland.  I de siste årene har det vært alt for mye oppmerksomhet om gjerningsmannen og  striden om nasjonale minnesteder.

Desto mindre fokus har det vært på de 69 ungdommene som døde, de overlevende  og det faktum at 22. juli 2011 var et høyreekstemt angrep på det norske demokratiet, de norske verdiene den norske rettsstaten.

Erik Poppe snur  fokuset  mot de som døde eller overlevde på Utøya, og deres pårørende.

Det kjennes godt. Det kjennes rett.

Vår egen datter overlevde skuddsalvene der ute. Men 69 liv gikk tapt, familiuer mistet sine kjære. Etterlatte, overlevende,  alt for mange sliter ennå. Med skader. Med arr. Med sår som ikke kan gro. Og med et samfunn som synes det er på tide å komme seg videre.

Vi er dessuten enig med Oslos varaordfører Khamsaijny Gunaratnam. Folk trenger igjen å bli vekket.  For det synes som om mange har glemt.  For høyreekstremismen er ikke bare på frammarsj i Europa. Rasismen, fascismen, gjerningsmannens tankegods,  brer også om seg i landet vårt. Som vi før har skrevet: I kommentarfelt. Rundt kaffebord. På arbeidsplasser. 

Utenforskap, radikalisering og ekstremisme, må på samme måte møtes med kunnskap og fasthet. Vi må gjøre som etter krigen. Vi må fortelle historiene. Danne en bred front. Hver og en av oss. For å bevare det generasjoner har bygd opp. Demokrati, humanisme, likeverd. Respekt for rettsstaten, våre felles satte lover.

Gjøvik-jenta Ingrid Marie om 22. juli-filmen: – Den forteller en historie som har vært umulig å fortelle

Flere overlevende og berørte har de siste dagene delt en facebook-formulering.

«Vi må aldri slutte å konfrontere våre myndigheter og spørre dem igjen og igjen: Hvordan kunne Norge la dette skje i 72 minutter? Er beredskapen vår bedre rustet i dag?».

Vi henger oss på dette budskapet.

 For 22. juli 2011 sto det ikke på ressurser. Det sto på mangel på ledelse, ansvar og samhandling.

Så sent som i fjor reiste  riksrevisjonen skarp kritikk for den manglende oppfølgingen etter 22. juli 2011.

Regjeringen hevder at mye har forandret seg til det bedre. Men vi må innrømme at vi trenger å bli overbevist.

Å  sikre innbyggernes trygghet er regjeringen og myndighetenes jobb nr. 1.

22. juli 2011 sviktet lederne våre, myndighetene, denne jobben.

Poppes film påminner oss om kostnadene det kan ha om det får skje igjenn.

Utøya-overlevende holdt foredrag. Eleven spurte: - Det var en speiderleir, var det ikke?

Artikkeltags