«Ta en endelig beslutning og stå for den. Over år. Vi orker ikke mer seigpining», skriver FAU ved nedleggingstruede Redalen skole i en undersøkelse om skolekretsjusteringer i Gjøvik.

Det er ikke bare et hjertesukk, men et godt råd, til alle kommune- og fylkespolitikere som nå skal vedta den framtidige skolestrukturen i grunnskole og videregående. Disse diskusjonene kommer nå – igjen, for manges del. 

Skoler er institusjoner for generasjoner. Verdifulle i seg selv, som samlingspunkt i grender, og virkemiddel for å holde på yngre bosetting. Skolene betyr noe for folk, for velgere, og da skal politikerne selvfølgelig strekke seg langt for dem.

 

Samtidig må beslutningstakerne holde fast ved at skolen først og fremst skal og må være en arena for kommende generasjoners læring. I dag sier forskningen mye om hvilke rammer som er best egnet for å gi god læring. Og lokale forhold sier mye om hvordan disse vilkårene oppfylles med den økonomi, det antall lærere og elever, og de utfordringer som ligger til den enkelte skole. 

Det er klart det er vanskelig for politikere når personlig overbevisning om skolens samfunnsmessige betydning står i kontrast til faglige råd og lokale forholds innvirkning på innholdet i tilbudet. Særlig når spørsmålet konkretiserer seg, fra generelle prinsipper til å handle om folk man kjenner og møter på butikken. Men løsningen kan ikke være å pine innholdet i skolen ned for å utsette en vanskelig beslutning til neste år eller valgperiode. 

Den politiske løsningen må være å ta valg om hva som gir kommende generasjoner best mulig skoletilbud i kommunen eller fylket, og ikke minst få på plass en varig, realistisk finansiering av dette. Dette er lokalpolitikk på sitt vanskeligste, med gode muligheter for å møte seg selv i døra.

Det kan godt hende at Gjøvik trenger Redalen skole. Men om det blir beslutningen, må politikerne samtidig skape forutsigbarhet for at skolen skal bestå over lengre tid. Og være klar over betydningen et slikt valg får for øvrige skoler i kommunen, ut fra de rammene som gjelder her og nå. 

Først da snakker man om en tydelig politisk prioritering som kan få slutt på «seigpiningen».