Politikk for vanlige folk

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jan Arild Snoen harselerer i OA den 9. oktober med begrepet «vanlige folk» og i særdeleshet med Senterpartiets bruk av denne frasen i sin politiske retorikk. Jeg er enig i at begrepet kan misbrukes, særlig når det gjelder å fremme en politikk som bevislig ikke er i samsvar med interessene til de man påstår å representere. Trumps retorikk i amerikansk politikk er det mest groteske eksempel, men Framskrittspartiets omsorg for den lille mann parret med et sterkt markedsliberalistisk idegrunnlag, står ikke så langt tilbake. Derimot blir det mest satire og lite politisk substans når Snoen kobler dette til flertall og mindretall fra sak til sak.

Begrepene «eliter» og «vanlige folk» kan bidra til polarisering og økte konflikter, men de kan også være svært nyttige for å analysere og forstå samfunnsutviklingen. Sjøl om det er svært forenklet, går det an å si at eliten, det er de som legger premissene for utviklingen, mens vanlige folk er de som lever med konsekvensene av elitenes holdninger og beslutninger. Eliten kan grovt sett deles i to. Den økonomiske eliten styrer kapital og investeringer, skaper arbeidsplasser og kontrollerer verdiskapningen i samfunnet. Den politiske og opinionsdannende eliten dominerer samfunnsdebatten og legger premissene for de politiske beslutningene som styrer samfunnsutviklingen.

Det er i utgangspunktet ikke noe galt med dette. Tvert imot er det helt utenkelig at ressurser og innflytelse skal være helt likt fordelt i et moderne samfunn. Det er heller ikke slik at elitene bare befinner seg i Oslo. Det finnes økonomiske maktstrukturer og politiske kraftsentra spredt rundt i hele kongeriket. Og vanlige folk, de som lever med konsekvensene av elitenes beslutninger, de er sjølsagt i et overveldende flertall i alle deler av landet.

Problemene oppstår når elitene ikke har tilstrekkelig kontakt med brede lag i folket, og når «vanlige folk» begynner å føle seg marginalisert i flettverket av økonomisk utvikling og politisk styring. Dette skjer når arbeidsplassene forsvinner, når de økonomiske forskjellene blir større og tydeligere, når det offentlige tjenestetilbudet bygges ned, eller når beslutningene tas over hodene på folk uten at en føler å bli hørt. Spørsmålet blir da om dette er noe uavvendelig, som styres av dypere trender, som Snoen kaller det, eller om vi som samfunn skal forsøke å stå imot.

Slik jeg forstår Senterpartiets framgang, skyldes den at partiet framstår som en tydelig motkraft mot en slik utvikling. I motsetning til tunge krefter i de sentrale meningsmiljøene mener partiet at Norge fortsatt kan fungere godt med mange små kommuner, at det er mulig å opprettholde et godt tjenestetilbud i spredtbygde strøk, at det er mulig å redusere forskjeller med politiske grep, at det er mulig å påvirke næringsutvikling, verdiskaping og fordeling med sterke politiske virkemidler, at det er mulig med en politisk prosess der marginale grupper blir hørt, sjøl om de befinner seg langt fra politikkens sentrum.

Å mobilisere motkreftene mot en tilsynelatende skjebnebestemt utvikling, er langt fra populisme. Derimot er det inspirert av en kjent dame fra folkeeventyrene. Hun hadde et helt klart og konsekvent budskap; hun ga seg ikke, og endte med å flyte motstrøms oppover i elva. Kjerringa mot strømmen har på mange måter blitt et ideal, på samme måte som Ibsens dr. Stockman, som sloss mot den kompakte majoritet, og som også Snoen har sans for.

Jeg er nokså overbevist om at det kreves kraftfullt motstrømarbeid for å opprettholde kvalitetene i det norske samfunnet. Men jeg mener også at dette ikke bare kan gjelde i opposisjon. Senterpartiet må ta Kjerringa mot strømmen med på flyttelasset når de tar sikte på å rykke inn i regjeringskontorene til neste høst.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken