Kristian K. Kvikstad beskriver i sin artikkel hvordan situasjoner er både innenfor og ikke minst utenfor den såkalte «sonen». Områder utenfor «sonen» skal være, og er definert som, beiteprioritert områder. Her skal det ikke være rovdyr. Ordningen med en rovdyrprioritert sone er i seg selv en fullstendig villfarelse og vitner om en rovdyrforvaltningen som styres fra Klima og miljødepartement-byråkrater med svært lite innsikt i hvordan dette fungerer.

Det påpekes til det kjedsommelige at tapene av beitedyr har gått ned siden 2013. Dette er en påstand tatt ut av kontekst, som Kvikstad påpeker i sitt innlegg, uten samtidig å redegjøre for hvorfor. Det finnes knapt nok en sauebonde igjen i de mest rovdyrplagede områdene. Dette unnviker Elvestuen å nevne i sine forklaringer om nedgang i tapstall. I de samme områdene har nedgangen i elgstammen vært markant etter den sterkt økende ulvestammen både i og utenfor «sonen». 

Nå har det seg imidlertid slik at ulv som alle andre rovdyr trekker etter maten, det vil si hjortevilt og husdyr på utmarksbeite. Nå som ulvesonen er i ferd med å tømmes for både hjortevilt og sau, trekker ulven etter og ut av soneområdene. Dette vil trolig utarte til et gedigent problem for Elvestuen og hans maktdrabanter l KMD. Tapstallene for beitedyr, dyretragedier og protester vil øke til det ubehagelige. Og hvordan løses dette?

For å dempe problemene vil det være viktig for KMD å utvide ulvesonen ettersom ulven trekker inn i nye områder for å finne mat. Og hva er da minste motstands vei?  Jo, da forandres de økonomiske rammene for sauebonde slik at det er umulig å fortsette. Jeg har allerede nå hørt om bønder som har fått under ei krone per kilo for slaktesau.

I tillegg til regjeringens sentraliseringpolitikk, opplever jeg situasjonen som en planlagt og rettet avvikling av norsk sauehold. Til fordel for avfolkning av bygdene og en hysterisk vernevilje ovenfor ulv. Forhåpentligvis er dette de to siste årene vi må plages med Elvestuen, Rotebakken, Hamar og resten av «to prosent-gjengen».