Gå til sidens hovedinnhold

Pinlig tilsvar fra direktøren

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I opprullingen i OA om en ukultur hva gjelder slepphendt omgang med taushetsbelagt informasjon, uttaler direktør Bendicte Thorsen-Dahl seg i OA 29. august. Ikke overraskende inntar hun en forsvarsrolle, noe helsevesenet ofte gjør når kritikkverdige forhold avdekkes. I stedet for å ta saken på alvor, henviser hun i stedet til at det i Reinsvolls mangeårige historie kun er enkelttilfeller på taushetsplikts-brudd, og dessuten at noen av disse også ligger langt tilbake i tid. Jeg har gjentatte ganger sett eksempler hvor pasienter stå frem som ofre for uverdig behandling. Altfor ofte tilsidesetter psykiatrien disse eksemplene som enkelthistorier fremfor et vitne på systemsvikt, en ukultur eller en feilslått behandlingsmodell. Ved å ignorere disse sakene saboterer de også muligheten til forbedringer. Det er tross alt noe som bare har skjedd enkelte ganger. Ergo er ikke noe fundamentalt galt og heller ikke noe de trenger å ta tak i. En slik ansvarsfraskrivelse vitner også om en grunnleggende holdning til psykiatripasienter hvor de ikke tas tilstrekkelig på alvor.

På spørsmål om tilliten til ledere og ansatte ved sykehuset i bakgrunn av det kilder beretter, velger direktøren å referere til helsepersonelloven og hevder at de ansatte har høy bevissthet rundt denne. Hun legger til at det er viktig å gjøre grundige undersøkelser for å avdekke systemsvikt og lovbrudd, og påpeker at hun har stor tillit til at disse sakene tas på alvor. Ut ifra det flere kilder forteller, deriblant en student som har jobbet ved sykehuset, later det til at dette ikke er tilfelle. Sett at virkeligheten hadde vært slik direktøren beskriver den, hadde ikke denne skandalen vært et faktum. Og dersom direktøren hadde tatt saken på alvor hadde hun ikke argumentert med at tilfellene med taushetsplikt-brudd bare er enkelttilfeller og at de ansatte har en høy bevissthet rundt loven vedrørende taushetsplikt. Direktørens tilsvar er kort og godt en benektelse av hele problematikken. Det virker som om direktøren er mer opptatt av å pynte på sykehusets renommé enn å behandle saken med det alvor det fortjener. Således virker dette respektløst overfor de pasientene som er rammet.

Nå er neppe direktøren tilstede i sykehusets avdelinger og er dermed avhengig av at brudd på taushetsplikt varsles videre opp i systemet. Jeg har vanskeligheter med å tro at sykehuset er særlig flinke til å registrere den form for avvik. Det er som direktøren hevder, viktig å si fra til miljøpersonell og behandlere når man selv opplever eller er vitne til taushetsbrudd, men det er ikke gitt at disse varslene nødvendigvis registreres eller at sykehuset varsler videre til tilsynsmyndighetene. Innlagte pasienter er gjerne i en sårbar fase i et hierarkisk og asymmetrisk maktforhold hvor det kan være utfordrende å kritisere dem som også skal bistå med hjelp. Når brudd på taushetsplikten i tillegg handler om andre pasienter enn en selv, vil nok terskelen for å melde fra være så høy at de færreste vil velge å si ifra. Jeg vil anta at det er store mørketall på slike lovbrudd, og at de bruddene som meldes i stor grad tas opp internt på sykehuset med dem det gjelder.

Angående kontroll av praksis rundt taushetsplikt og journalsnoking viser direktøren til at man legger igjen digitale spor dersom man åpner en pasientjournal. Dette er korrekt, men for at journalsnoking skal avdekkes må pasienten selv gå inn og undersøke innsynsloggen på Helsenorge sine sider. Denne innsynsloggen er dessuten begrenset. Man må sende inn skriftlig anmodning om «detaljert innsynslogg» for å få den fulle oversikt. Det sier seg selv at de færreste er informert om denne muligheten, har viten om lovverket tilknyttet hvem som får lov til å gå inn i deres journal eller mistenker at de selv er rammet. Folk flest har tross alt tillit til at helsevesenet forholder seg til loven.

Majoriteten av brudd på taushetsplikt er neppe knyttet til journalsnoking, men foregår i muntlig form. Som kildene viser, dreier dette seg om prat mellom personale i påhør av pasienter, og informasjon som gis uoppfordret til kolleger ved andre avdelinger, pasienter og utenforstående. Slike tilfeller er tilnærmet umulig å bevise og dermed nær bortkastet å melde fra om til tilsynsmyndighetene eller politiet. Når det blir ord mot ord er det åpenbart hvem som går seirende ut.

Direktøren sier at det ikke er grunn til å tro at det er verre på Reinsvoll enn andre steder. Jeg kan ikke uttale meg om alle landets sykehus og DPS, men gjennom mine tidligere erfaringer som feilbehandlet pasient i psykiatrien vil jeg understreke at jeg opplevde en helt annen kultur hva gjelder ubetenksomt «slarv» på Reinsvoll enn Gjøvik og Aurdal DPS. Å vise til at andre behandlingsteder kanskje ikke er gode nok på å ivareta taushetsplikten heller, blir å flytte fokuset vekk fra egne feil og mangler.

Omfanget av taushetsbrudd ved Reinsvoll er svært alvorlig. Dette kommer frem av kilder i saken og i kommentarfeltet på OAs nettside. Formålet med taushetsplikt er nettopp å sikre befolkningen tillit til helsevesenet slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp. Alvorlighetsgraden gjenspeiles også i straffeloven hvor taushetsbrudd kan straffes med bøter og fengsel opp til ett år og grove taushetsbrudd med fengsel opp til tre år. Det virker paradoksalt at direktøren henviser til lovverket i en argumentasjonsrekke, når hele saken handler om at lovverket ikke blir fulgt.

Jeg mener direktøren burde ha vist større ydmykhet i denne saken. Jeg savner at hun sier at det som kommer frem ikke er akseptabelt, og at de vil jobbe for å bedre forholdene. I stedet svarer hun med politikerretorikk, fokusforskyvning og ansvarsfraskrivelse. Dersom direktøren og sykehuset ønsker å gjenopprette tilliten til befolkningen er dette mildt sagt en ustrategisk, om ikke arrogant, måte å møte kritikken på.

Kommentarer til denne saken