Det ropes på ekstra bevilgninger til ulike tiltak, særlig i helse- og omsorgssektoren og skolen. Det er fullt forståelig i og med at mange tar det for gitt at mer penger vil føre til bedringer. Men det er ikke nødvendigvis slik, i alle fall ikke på kort sikt. Økte beløp kan riktig nok brukes til bedre og flere hjelpemidler, fra avanserte skannere, intensivavdelinger og operasjonsstuer til mer effektive behandlingsmetoder og medisiner. Men å omgjøre penger til det O. Å Vinje i sin tid definerte som «tørka mannesvette», kommer ikke av seg sjøl: Det hjelper lite med økte overføringer når det ikke finnes ledige hender og hjerner som har kompetanse til å utføre bestemte tjenester. Dette er i ferd med å utvikle seg til Norges akilleshæl innenfor enkelte sektorer som for det meste det offentlige tar seg av.

Norge har flust med penger på bok (finansielle muskler), men nytte kan de bare gjøre om de sluses til satsinger som gir reell økning og / eller bedring av tjenester og produkter. Om det ikke skjer, vil økt bruk av penger bare føre til prisstigning, noe som gagner de fleste lite. A.O. Vinje traff derfor spikeren på hodet da han omtalte penger som «størkna mannesvette».

Det finnes to hovedveier å gå for å bøte på mangel på kompetente hender og hjerner: På kort sikt ved at disse hendene og hjernene får mer godtgjøring og ulike frynsegoder for ekstraarbeid enn de har nå. På lang sikt ved at det offentlige gir mye kraftigere stimulanser enn i dag til dem som vurderer å utdanne seg eksempelvis innenfor helse, omsorg og undervisning, og i tillegg å holde på arbeidstakere som nå vurderer å forlate sin jobb i helse, omsorg eller skole.

Et annet magesår og en hemsko for nye kvalifiserte hender og hjerner i arbeidslivet i sin alminnelighet, er et opplæringssystem som ikke stimulerer alle barn og ungdom med en metodikk som gir dem mestringsfølelse. Det er til å gråte blodstårer over at svært mange av hvert ungdomskull går fra skole og rett over i uførhet i stedet for å bli aktive deltakere i arbeidslivet.

Dersom stadig større deler av befolkningen, bl.a. som følge av eldrebølgen, blir stående utenfor arbeidslivet, kan det bli tvingende nødvendig med tiltak som kan få piggene ut hos mange: Visjoner om sekstimersdagen kan i alle fall skrotes. Grenser for pensjonsalder og for størrelser på pensjonsutbetalinger må strammes kraftig inn. Massiv arbeidsinnvandring vil tvinge seg fram. Det er for så vidt greit nok så lenge de som kommer til landet raskt lærer seg norsk, eller i det minste behersker på engelsk. Videre må norske statsborgere innstille seg på å reise eller flytte til andre land for å få tilgang til de tjenestene de har behov for. Videre må de yngre pensjonistene med rimelig god helse i enda større grad enn i dag ta over mye av omsorgen for sine egne foreldre.

Det er på tide å få av seg skylappene og bli villig til å tenke og handle fundamentalt annerledes enn i dag. Penger er helt OK, men de hjelper ikke dersom det ikke finnes kompetente ledige hender og hjerner som kan mette framtidsrettede og dels livsnødvendige behov for varer og tjenester.