«Min mor skal til enhver tid være stelt og ordentlig på håret – det er slik hun alltid har likt det». «Min far har gått ned i vekt den siste tiden, og kinnbeina begynner å vises. Jeg tenker at han må spise mer – får han ikke nok mat?»

Forventningene fra pårørende er store i livets siste fase. Som sykepleier skal du gi omsorg og lindrende pleie til en døende pasient. Du skal også være tilgjengelig og støttende til de som står pasienten nær. Du skal vise trygghet i situasjoner hvor frustrasjon, fortvilelse, sorg, redsel og mulig sinne er til stede. Samtidig har du høye forventninger til deg selv, og spørsmålet du kanskje sitter igjen med er: Hvordan skal jeg håndtere dette?

Døden er et tema de fleste vegrer seg for å snakke om – også sykepleiere. For de fleste sykepleiere er ikke døden teoretisk ukjent, men for noen kan møte med en døende pasient i praksis oppleves vanskelig på et personlig plan.

Sykepleiere må balansere mellom følelser i forhold til pasient, pårørende og kolleger. Vi skal være både profesjonelle yrkesutøvere og medmennesker. Mange sykepleiestudenter og nyutdannede sykepleiere har verken pleiet en døende pasient, eller vært til stede ved noens død. Vi blir utfordret på et personlig plan hvor følelser og reaksjoner påvirker hvordan vi håndterer situasjonen. For å fremstå profesjonell er det viktig at å ha bevissthet rundt egne følelser knyttet til døden, men samtidig ikke bli for berørt.

I vår bacheloroppgave på sykepleierutdanningen ved NTNU i Gjøvik hentet vi forskningsbasert litteratur om hvordan nyutdannede sykepleiere erfarte og håndterte egne reaksjoner i møte med døden. Vi avdekket fem temaer:

1) Følelsesmessig berørt i møte med døende pasienter.

2) Manglende kunnskap og erfaring rundt livets siste fase.

3) Møte med døden kan medføre etiske dilemmaer.

4) Unnvikelse av tanker og situasjon – bevisst eller ubevisst handling?

5) Støtte er avgjørende for opplevelsen av trygghet og styrke.

Selv om artiklene representerer ulike land, var det interessant å oppdage at nyutdannede sykepleiere hadde like opplevelser i møte med døende mennesker. Flere slet personlig på grunn av usikkerhet, manglende kompetanse og lite, eller ingen erfaring. Også erfarne sykepleiere hadde slike utfordringer.

Manglende kunnskap om døende kan skape frustrasjon og følelse av utilstrekkelighet, og påvirke kvaliteten på omsorgen som skal gis. Samtidig er evnen til å håndtere egne følelser viktig i utøvelse av sykepleiere. Dersom sykepleieren blir for personlig berørt, viser våre funn at det kan føre til for eksempel nervøsitet, avmakt, stress, skyld og usikkerhet.

Studiene viser at mange nyutdannede syntes opplevelsene var så krevende at de valgte å unngå liknende pasientsituasjoner. Noen ble sykemeldt, sluttet i jobben, begynte å røyke eller unngikk følelser gjennom fysisk aktivitet. Manglende opplevelse av å føle seg forberedt, kan føre til utfordringer i sykepleierens evne til å handle.

Sykepleierstudenter må forberedes bedre på hvordan håndtere egne reaksjoner i møte med døden. Trening i simuleringssituasjoner eller etisk refleksjon, kan være gode læringsmetoder.

Våre funn viser videre at støtte er en av de viktigste faktorene for å håndtere møte med døende og deres pårørende. Her har ledere et særlig ansvar, men støtte kan også komme fra kollegaer.

Kort sagt: Temaet må snakkes om – ikke unngås.