Det var opprørende lesning når Ole Gjems Onstad angrep AUF og AP i Aftenbladet, men fint at motsvaret ble bredt. Kanskje var det en liten påminner om at rosetogene som kom etter angrepet hadde noe viktig med seg, selv om det kanskje utsatte den politiske debatten. Men når vi nå legger de symbolske rosene ned igjen, må debatten tas videre. Vi må snakke om den røde tråden mellom drapet på Benjamin Hermansen, terrorangrepet 22. Juli 2011, drapet på Johanne Ihle-Hansen og dagens trusselvurdering. Denne volden er ikke avvik, ord kan føre til handling og ansvaret er ikke valgfritt.

Høyreekstremismens språk har en retning og vold ikke er et avvik av høyreekstremismens budskap, men en naturlig konsekvens. Filter nyheter avslørte forrige måned hvordan Alliansen og Hans Jørgen Lysglimt Johansen retter seg inn mot tenåringer og menn i 20-åra på internettet hvor høyreekstreme konspirasjonsteorier og rasistiske budskap deles. Det er ikke vanskelig å se hvordan unge mennesker som faller utenfor eller gjennom sprekkene til fellesskapet flertallet føler seg som en del av, kan lengte etter et miljø som vil ha deg og som gir deg noen å hate. Når PST trekker fram digitale plattformer i sin trusselvurdering er ikke det fordi terroren vil skje der, men fordi radikaliseringen kan skje gjennom kommunikasjonen som foregår der. Verken Ole Nicolai Kvisler, Joe Erling Jahr, mennene bak drapet på Benjamin, Anders Behring Breivik eller Philip Manshaus ble vurdert til å være utilregnelige. Det var ekstremistiske, rasistiske ideer som motiverte dem og overbeviste dem om at vold var berettiget.

De aller fleste av har en refleks i at enhver mening selvsagt må få komme fram, men det er jo en forskjell mellom å ikke bli invitert til nasjonale medier og å få ytringsfriheten sin innskrenket. Jeg er for eksempel usikker på om Gjems Onstad burde blitt invitert til dagsnytt 18 i etterkant av innlegget hans. For de fleste var det jo tydelig fra start av at argumentene hans var dypt konspiratoriske og usanne, men jeg tror ikke de som er enige med han – eller mener enda ytterligere ting – ble overbevist eller endret mening. Etterlatt inntrykk kan også ha vært at hvorvidt Arbeiderpartiet selv hadde ansvar for angrepet, er en legitim debatt man trenger å løfte fram. Det må være en balansegang her mellom å belyse meninger som unektelig finnes blant oss, men ikke bidra til en normalisering av holdninger vi må ta avstand fra. Det klareste eksempelet på at man ikke har klart å holde denne balansen er for øvrig den videreførte statsstøtten til bloggen Human Rights Service som alle de borgerlige partiene har stemt gjennom. En blogg som flere ganger har skrevet om en kulturell revolusjon og om at spesielt Arbeiderpartiet fører en villig politikk som vil føre til en islamistisk overtakelse av landet.

Det er mye som må ses i sammenheng når man skal snakke om å bekjempe høyreekstremisme og forhindre radikalisering, men vi må blant annet anerkjenne sammenhengen mellom ideer og handlinger. Det er heller ikke sånn at politikerne kan velge å forholde seg til dette eller ikke. Ola Svenneby, lederen av Unge Høyre, har sagt det klokt som et illustrerende eksempel at det vil ha en annen effekt om Sylvi Listhaug går ut mot økende islamofobi, enn at Jonas Gahr Støre gjør det. Meningsmålinger har vist at en av ti nordmenn mener vold mot muslimer kan forsvares og det må være alle sitt ansvar å ta et oppgjør med. Det farligste som kan skje er at vi lar konspirasjoner og hat mot minoriteter bli vanlig, og da må det tas aktivt til motmæle.