Tall for 2020 viser at 53.000 barn og unge – eller 5 prosent av barnepopulasjonen – fikk diagnostisert en psykisk lidelse. Det var 15.000 flere barn enn i 2008. Når vi i tillegg nå har omfattende isolasjonsskader blant barn og unge etter nedstengningen, og fraværet av både lavterskeltilbud og døgnplasser legger en solid demper på behandlingsoptimismen, kan vi trygt si at vi er inne i en krisetid for barn og unges psykiske folkehelse.

Regjeringen jobber med en ny opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Nå er det helt nødvendig å dimensjonere hjelpeapparatet etter behovet. Vi trenger mer, bedre og tidligere hjelp, effektiv forebygging og ekstra innsats inn mot risikogruppene. Vi vet blant annet at det er tydelige kjønnsdimensjoner i psykisk uhelse som varierer med lidelsen, og at cirka ti prosent av alle jenter i alderen 16-19 år i 2020 ble diagnostisert med en psykisk lidelse. Det er også slik at i to av tre selvmord er det en mann som dør. Det finnes flere tydelige risikogrupper.

Virkningsfull forebygging vil kun lykkes med en helhetlig tilnærming. Vi ser gang på gang at alt henger sammen med alt. Derfor må vi bort fra diagnosekriterier og heller se på funksjonsnivå. Det vil ligge mye god forebygging i å lage gode bistandsforløp før et eventuelt pasientforløp. Vi vet fra blant annet Ukom og Riksrevisjonen at hjelp blir forsinket, kommer for sent eller kommer på feil grunnlag så altfor ofte.

Resultatet er at problemutviklingen brer om seg og at tiltakene og hjelpen som må til – når den endelig kommer – er langt mer omstendelig og kostbar enn det som kunne vært tilfelle om alvoret traff hjelpeapparatet og omgivelsene før.

Vi vet at om man får psykisk helsehjelp tidlig, får man et bedre og kortere forløp og gode muligheter til tilfriskning. Mange blir dårligere og får et unødvendig stort og langvarig funksjonsfall før de får hjelp til å mestre livet bedre. En del personer må bli sykere før de kan få hjelp til å bli friskere. Da har systemet sluttet å fungere, og vi må sette inn strakstiltak. Derfor trenger vi lave terskler og høy kvalitet. Systemet må aldri bli mer komplekst enn menneskene det er til for.

Hjelp i rett tid og på rett sted er et premiss for gode resultater. God og tilgjengelig hjelp vil alltid være tilpasset mennesket i sentrum og ta høyde for situasjon, person og bagasjen den enkelte har med seg. Behandlingen må også tilpasses alvorsgraden i situasjonen. I dag er det svært mange som ikke blir innplassert på rett behandlingsnivå.

Når du opplever et misforhold mellom behov og tilgjengelig behandling risikerer vi at behandlingen ikke blir virksom – vi risikerer mindre motivasjon og en opplevelse av håpløshet og apati. Da kan ønsket om tilfriskning – selve driveren i den personlige innsatsen vi alle må legge ned i et behandlingsforløp – få seg en støkk.

Videre må vi forbedre overgangene og definere bedre hva slags kapasitet og kompetanse som skal befinne seg hvor og løse hva. I dag opplever vi store geografiske variasjoner, utilsiktet variasjon både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og et samtidig trykk på tjenestene uten sidestykke i moderne tid.

Mange former for behandling krever ikke en spesialist. Det er viktig å tydeliggjøre hva andre tjenester kan tilby på de lavere nivåene, som for eksempel skolehelsetjenesten. Da vil også tilliten til tjenestene komme. I dag ser vi blant annet fra Mental Helse Ungdoms undersøkelse at det kan virke som en del ungdommer ikke stoler på disse tjenestene. Hvis vi får flere og mer dedikerte skolehelsetjenester vil kunnskapen og resultatene kunne opprette en fornyet tillit som medfører at de kan bidra med mer forebyggende avlastningsarbeid fremover.

Lavterskeltilbud i kommunene må ha nok kapasitet og kompetanse, bedre pårørendeinvolvering og skolering. Videre må vi styrke helsekompetansen hos alle berørte parter og målrette tiltak i skolen for blant annet selvmordsforebygging. I spesialisthelsetjenesten må vi få bedre og mer tilgjengelig frivillig behandling, mer tid med behandlere og et styrket sikkerhetsnett slik at vi tetter hullene mellom tjenestenivåene der risikoen er størst.

Hvis hjelpeapparatet er rett dimensjonert vil flere få et bedre liv.