Gå til sidens hovedinnhold

Opplevelse av et sykehjemsbesøk

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Her en dag besøkte jeg min tante på Labo sykehjem på Østre Toten-dette nye skryteprosjektet av et sykehjem. Da tok jeg meg i å savne det tidligere sykehjemmet der jeg har besøkt flere tanter tidligere. Labo sies å være det nyeste nye når det gjelder miljøhensyn, et treverk som puster, sies det.

Da jeg kom opp mot inngangen ved parkeringsplassen la jeg merke til noen rektangulære blomsterkasser som oppmarsjert på geledd. Noen spirer var på vei, men inntrykket minnet så langt fra en frodig hage, -ingen grønn plen, trær eller busker. Ved inngangen undret jeg meg over noen runde kuler i forskjellige farger. Hva er de tenkt til, tenkte jeg. Sitteplasser kanskje? Jeg prøvesatte meg på en. Den var steinhard, ikke akkurat sittekomfort. Ellers så var det et mykt teppeliknende underlag mellom disse runde kulene. Et par-tre steder var det noe som liknet en trampoline gravd ned i jorden. Men de var så små. Hvem skal hoppe på dem, mon tro, undret jeg meg på. Den virket ikke trygg å hoppe på verken for små eller større barn, enn si gamle mennesker.

Så ringte jeg på. En pleier sto allerede og ventet på meg. Jeg måtte jo avtale på forhånd mitt besøk. Det var for øvrig godt at hun møtte meg. Huset er som en labyrint. Her var det store muligheter for å gå seg bort.

Dekorasjonen oppetter langs veggen ved inngangspartiet besto av flere kuler i forskjellige størrelser. Merkelig, hva er nå det slags dekorasjon og hva skal det symbolisere?, undret jeg videre. En reise ut i atmosfæren kanskje? Ikke noe som minner om hjemlig hygge akkurat, heller nok et element til å føle seg fremmed i en ukjent verden. Dekorasjonen hadde gjort seg bedre på et laboratorium for romforskning.

Vi tok heisen opp. Jeg la etter hvert merke til at i hver etasje var det plassert en gammel kiste fra omkring 1800-tallet. Kanskje var det et forsøk på å holde litt kontakt med gammel håndverk og tradisjoner, men det virket nesten malplassert i en ellers kald og upersonlig atmosfære. En slags reisekoffert for den nye tilværelse eller?

Vi gikk forbi noen avdelinger der noen pasienter og betjening satt i store oppholdsrom som lå åpent mellom korridorene. Der var det en gedigen TV og god plass mellom bord og stoler, ikke akkurat intimt og koselig. Men sikkert veldig praktisk og effektivt i en travel hverdag for de ansatte. Men, midt i atriet inne i huset oppdaget jeg en veldig hyggelig uteplass. Den var innredet som en liten hage med trær og vekster, stier og mange sitteplasser. Jammen her kan vel min tante få komme litt ut, sa jeg begeistret. Nei, det var bare for de demente på lukket avdeling fikk jeg vite. Men hvor kan de andre pasientene få komme ut å lufte seg, spurte jeg i mitt stille sinn. Foran huset var det jo ikke trivelig og med den store parkeringsplassen midt imot.

Så kom jeg inn til min tante. Hun hadde da i hvert fall et stort rom ved et stort vindu med nydelig utsikt over jordene og mot Lena. Men mens vi satt der ved vinduet, småpratet, sang litt og hørte på musikk, så lukket de utvendige persiennene seg automatisk igjen. Nok med fritt utsyn for i dag, virket det som.

Min søster og jeg hadde ved et tidligere besøk tatt med et bilde av familien. Det satte vår tante pris på. Men det var ikke mulig å få hengt det opp. Eneste sted å henge opp bilder var bak klesskapet ved inngangsdøren. Der var det satt opp en list hvorfra man kunne henge bilder. Men fra plassen der vår tante satt så kunne hun jo ikke se det! Vi måtte sette bildet på et bord under TV`n.

Jeg må bare spørre; hvem er det som planlegger og bygger for gamle mennesker her i Norge og hva slags tanker har de i bakhodet? Ambisjonene til disse arkitektene synes meg å passe bedre på månen eller en romstasjon ute i rommet. Vel og bra med et miljøperspektiv, men hva med trivsel for de gamle? Betegnelsen «et siste ventested» har man tidligere om sykehjem. Her opplever man nesten en dimensjon av ny betydning. Men det ligger i navnet at et sykehjem også skal være som et hjem. Dette stedet minner nesten om et ventested for en ekspedisjon ut i rommet.

Jeg foretrekker nok tilværelsen på jorden og med velkjente elementer fra den tid jeg har levd. Det tror jeg også de fleste gamle gjør. Man kan også komme til å tenke på et moderne fengsel, med tillukkede vinduer, egen avdeling for fanger med større sikkerhetsbehov, og fangevoktere plassert rundt omkring til å ivareta sikkerheten. Sikkerhet og trygghet kan jo lett forveksles.


Kommentarer til denne saken