Vi går en vanskelig tid i møte. Foreldre og besteforeldre kan føle på skyld for at gavene ikke blir like dyre eller store som i fjor.

Som innvandrersønn har jeg stått på utsiden og observert juletidens tøffe oppgjør; enten er du fattig eller så er du rik. Julen blir som å se gjennom et forstørrelsesglass, den synliggjør hvem som har råd til de dyreste gavene, og hvem som må stå på utsiden. Men kan julen handle om kun dette; hvor store gaver du får og hvor rik din familie er?

Kirkegården er det beste eksemplet på likhet. Her møtes de alle; den rike og den fattige, den mørke og den hvite, den tynne og den overvektige. Hva tenker menneskene på, i det det de tar sine siste åndedrag? Ikke vet jeg. Men jeg tviler på at de tenker på gavene de fikk til jul.

Julen minner meg på menneskene jeg ikke får møte like ofte som jeg ønsker. Den minner meg om slekten min som er langt unna. Den minner meg om den grove «bestefar» stemmen som jeg ikke har hørt på en stund, den irriterende tobakk lukten til onkel, og ikke minst graven til bestemor. Det er tungt å savne noen, men det er sorgtungt å ikke ha en grav å gå til. Et fysisk sted å minne våre elskede.

Allikevel har alt dette lært meg at livet er et kortvarig sted med gjenstander og mennesker. Man velger selv hva man prioriterer mest tid på. Kanskje prioriterer man balansen mellom gjenstander og mennesker?

Enhver familie kan gi oss små eller store gaver, men de rikeste familiene gir oss noe mer. De gir oss forståelse, ærlighet, trygghet, styrke og glede.

Privatøkonomien svinger. Sykdom skjer oss alle, og noen ganger kommer mørke brått og uventet. I mine mørkeste tider, lærte min mor meg noe viktig; at omsorg kan bringe lys der mørke råder.