Gå til sidens hovedinnhold

Om behandling, straff og rusreformen. Og om myter

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Merk: Kronikken er oppdatert 3. mars 2021, med det som forfatteren mener er mytene i uthevet skrift.)

I diskusjonen om rusreformen spres en del myter, og denne gangen er det i Guri Melbys og Stine Hansens innlegg i OA 26. februar. Men først det som sannsynligvis er riktig: Straff i form av bøter og fengselsstraff har stort sett ikke bedret situasjonen for rusavhengige

Så til mytene:

1. Rusreformen gir rusavhengige hjelp i stedet for straff og Med Venstre i regjering skal rusavhengige endelig få hjelp framfor straff.

Rusreformen inneholder ingen styrking av behandlingstiltak. Hovedinnsatsen for rusavhengige i Norge har lenge vært hjelp, ikke straff. Et problem er at mange ikke er motivert for endring eller er for mye i tvil. Det føles bedre å ruse seg. Ved økte problemer, kan ønske om endring komme. Men da er avhengigheten blitt alvorlig. Mange klarer ikke gjennomføre det de egentlig vil. Frivillighet kan være problematisk ved rusavhengighet.

2. Flere tiårs strafferegime har lært oss at straff ikke fungerer.

De siste årene har knapt noen sittet i fengsel bare for bruk og besittelse til eget bruk. Men det sitter svært mange rusavhengige i fengsel som følge av narkotikaomsetning, tyverier, kjøring i påvirket tilstand med mer (SERAF Rapport 2/2016). Dette kan nok kalles et «strafferegime», slik Melby og Hansen gjør. For denne gruppen er det behov for vesentlige endringer. Men rusreformen inneholder intet som vil kunne hjelpe dem. Mange frykter at reformen vil føre til økt bruk av narkotika med større omsetning. Og dermed kan flere rusavhengige havne i fengsel fordi de står for mye av salget.

3. Straff kan gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp.

Svært få unnlater å søke behandling av frykt for straff. I så fall må de få informasjon om at en slik fare ikke er reell. Det er mer vanlig at folk søker behandling for å unngå straff. Hvis noen lar være å søke behandling av frykt for reaksjoner, tenker de oftest på tap av førerkort eller omsorg for barn. Og det ligger utenfor Rusreformens område.

4. Vi skal bekjempe ulovlige rusmidler ved å rette innsatsen mot bakmennene.

Å rette politiets innsats mot «langerne» har vært politisk korrekt i minst 40 år. Men politi og tollvesen fanger bare opp omkring 5 prosent av den mengden heroin som innføres (SIRUS-Rapport nr. 8/2009). Økt innsats mot bakmennene vil ha ørliten effekt på tilgjengeligheten av narkotika. Politi og tollvesen bør fortsette å etterforske omsetning, fordi det også har en viktig signaleffekt. Men redusert tilgjengelighet av narkotika oppnås best ved at færre bruker det. Å bidra til det bør fortsatt være en av politiets oppgaver.

Hva bør gjøres?

Brukere av narkotika må slutte fordi det er ulovlig. At dette blir gjennomført må kontrolleres med rustesting over en viss tid innenfor rammen av betinget påtaleunnlatelse som bør bli en straff for alle som tas for bruk av narkotika. Spyttprøver kan nå brukes til slik testing. De som mener de kan klare å slutte uten hjelp, må komme i gang med rustesting snarlig, samtidig som de bør ha samtaler knyttet til dette. For de som angir at de har for store problemer til å klare det, må få utsatt rustestingen til de har kommet i gang med behandling og annen hjelp. Da kan også rustestingen fungere som en støtte og hjelp i behandlingen. Hvis bruk av narkotika kommer fram av testing, kan det føre til reaksjoner som at rustestingsperioden forlenges, hyppigere testing eller mer intenst behandlingsopplegg.

Men rustesting vil jo være tvang? Ja, alle forbud inneholder en tvang til ikke å gjøre visse handlinger. Forbudet mot bruk av narkotika må håndheves på en måte som både fører til at forbudet er tydelig (forebyggende effekt), og som bidrar til at rusavhengige lettere klarer den vanskelige veien ut av avhengigheten. Rustesting kan ha slike virkninger. Mange narkotikabrukere – kanskje de fleste – trenger å ha en fruktbar tvang til å slutte, før de klarer å fortsette denne endringen på egenhånd. Vil en bruker av narkotika ikke slutte, må vedkommende gjøre det likevel. Fordi det er forbudt, og fordi det medfører så store skader både for den enkelte, for nærmiljø og for samfunnet ellers.

Men det virker som om regjeringen er fjernt fra en slik tankegang.

Kommentarer til denne saken